Bokhandel til bekymring

DET ER NERVØSITET

i bokbransjen, og det kommer til uttrykk i stadige strukturendringer og strategiske utspill. Den siste nyheten var at bokhandelkjedene Libris, Interbok og NotaBene går sammen om et felles innkjøpsselskap. I seg selv var akkurat den slett ikke så skremmende for en forlegger. Den er til og med godt forståelig, så lenge alle toneangivende blant øvrige bokhandlere allerede er samlet i to sterke kjeder, til overmål er de eid av hver sin sterke forlagsenhet - Aschehoug med sin Norli-kjede, Gyldendal med sine Ark-butikker.

Men det som kan fortvile en forlegger, og som burde skremme øvrige interesserte, er retorikken som fulgte med meldingen. Den var riktig nok ikke nedfelt i selve pressemeldingen fra de tre partene, den ble formidlet som en utdypning av nyheten på NRK Radio. De tre går sammen i en innkjøpsenhet for å kunne kreve bedre betingelser fra forlagene.

Dermed våkner det en oppgitthet i meg som forlegger. Den skyldes ikke bokhandlerne i Libris, Interbok og NotaBene, for de går bare i et spor som er en logisk følge av den tenkingen alle medlemmene av Den norske Bokhandlerforening har holdt seg til i lang tid. Denne tenkningen tar strupetak på bransjen, bokhandlerne inklusive. Det later ikke til at bokhandlerne selv synes å skjønne det, og jeg understreker en gang til at dette ikke bare gjelder de tre partene som nå inngår et samarbeid, det dreier seg ikke en gang først og fremst om dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GJENNOM FLERE

forhandlingsrunder har bokhandlerne allerede skaffet seg bedre betingelser fra forlagene enn jeg tror noen annen detaljhandelgruppe nyter. De har høye rabatter, det har gode samarbeidsbetingelser for øvrig, de har meget romslige kredittavtaler, de har returordninger som knapt noen annen bransje er i nærheten av, de har fraktfrihet ikke bare til butikkene sine, de har fraktfrihet også når de sender bøkene tilbake til forlagene igjen. Dette siste fører iblant til uholdbare forhold. Det hender ikke sjelden at en bokhandler får, la oss si, 20 bøker med returrett. Så går det en tid, det er regnskapsmessig terminskifte i butikken, og de enkelte avdelingene skal levere best mulig resultat til sin eier. Hvordan? Jo, blant annet ved å returnere 10 av de 20 bøkene og få kreditnota, slik reduseres den bundne kapitalen. De kan jo uansett returnere fraktfritt. Så går det noen dager igjen. Det kommer kunder inn i butikken og spør etter boken. Da kan den jo bestilles på nytt, la oss si, 3 eksemplarer, fortsatt med fri frakt. Da har forlaget betalt frakt og ekspedisjon for de samme bøkene til den samme bokhandelen tre ganger - og fortjenesten på disse bøkene er for lengst omgjort til et tap.

Når jeg forteller dette til folk i andre bransjer, rister de på hodet av ren forskrekkelse. Og det er verre enda, for noen av kjedene har tilegnet seg konglomerater av returavtaler. Distributørene mister oversikten og vet av og til ikke hva som er retur dekket av avtaler og hva som ikke er det.

Min oppgitthet rettes like mye mot dem som har representert forleggerne i disse avtaleforhandlingene. Synderne er mange, og jeg er redd oppvasken er blitt for stor til at den noen gang blir tatt tilstrekkelig grundig igjen. Fra et ganske balansert system for en ti års tid siden har vi endt i en ødeleggende jakt på verdiskapende overskudd innen bransjen. Når bokhandlerne ser etter måter å styrke seg på, gjør de det altså ved å ville rive hånden av dem som forsyner dem med omsetning.

KONSEKVENSENE ER MANGE,

først og fremst av betydning for hele denne nærmest lukkede kretsen av forleggere, bokhandlere og bokinteresserte. Rundt oss finnes det nemlig også en verden som lever - blant annet - av omsetning av bøker, men på en noe annen måte. Først og fremst er det bokklubbene, selvsagt. Men det finnes også et turistmarked med salgssteder der omsetningen er stor, det finnes andre former for detaljhandelkjeder, det finnes mottagere og forhandlere av bøker med interesse for en spesiell type bøker - for eksempel reiselitteratur i reiselivsbransjen, smykkekunst i gullsmedbransjen og så videre. Disse er ikke først og fremst bokhandlere, men ofte kjøper de til gjengjeld i langt større antall, de er langt mer oppgjørsvillige, og de er selvsagt heller ikke underordnet det samme innfløkte avtaleverket. For oss er slike langt enklere kunder.

Her finnes det for oss mer tradisjonelle forleggere altså et alternativt marked som er økonomisk attraktivt, fordi «trøkket» her er mye større enn det vi en vant til. Når våre tradisjonelle bokhandelkunder bestiller 1, 2 eller 5 bøker av gangen, bestiller disse 10, 20 eller 50, hvis ikke mer, og altså med et oppgjør vi får mye mer omgående. Jo mer vi blir skviset gjennom uvettige avtaler med det vanlige bokhandlernettet, jo mer kan vi rett og slett bli tvunget til å nærme oss disse mulighetene. Etter bokhandelstablene med billige tyskproduserte bøker for noen år siden er ikke lojalitetsbåndene heller de samme som før.

PRISEN FOR ALT DETTE

kan de bokinteresserte, de som først og fremst er bokhandlernes kunder, komme til å måtte betale. I både tradisjonelle forlag og tradisjonelle bokhandler finnes det fortsatt en kultur for kvalitet og gjennomarbeidede fremstillinger, for nyanserte resonnementer som kan berike en leser og styrke et samfunns kultur. Denne tradisjonen finnes det langt mindre av i markedene utenfor vår felles bransje, langt mindre, både blant dem som produserer og blant dem som selger. Hvis forlagene nå mer og mer retter oppmerksomheten mot andre markedsområder enn den tradisjonelle bokhandelen, vil det selvsagt over tid også påvirke den kulturen vi sammen forfekter og forsøker å styrke. Taperne vil nødvendigvis, til syvende og sist, være bokhandlerne selv og deres publikum.

På meg ville det fortonet seg langt mer offensivt og våkent om bokhandlerne - både enkeltvis og som bransje - i større grad konsentrerte seg om å kapre sin del av det bokmarkedet som også finnes «der ute», utenfor deres nåværende handelssfære. Hvis bokhandlerne er opptatt av å styrke sine bedrifter økonomisk, burde det være en langt mer farbar vei å finne nye inntektsområder selv enn å skulle ha stadig mer av forlagens nokså sårbare økonomi. Som det er nå, kan det se ut som om de velger å sitte og se på at andre forsyner seg med store omsetningsandeler på deres eget forretningsområde, bøker. Så kommer de i stedet til forlagene og krever stadig bedre betingelser.

FOR MANGE FORLAG

er det så lite å gi, at det vil kunne bety slutten om de nå skal gi fra seg enda mer av omsetningen. Og jeg regner med at det ikke er det bokhandlerne ønsker. Går noen forlag over ende, er det ganske sikkert andre enn de store, som også kontrollerer viktige deler av bokhandelnettet. Dermed sitter de ikke-forlagseide bokhandlerne igjen med enda sterkere konkurrenter, som har enda mer kontroll over deres egen bransje. Derfor venter jeg - stadig vekk - på nyheter fra bokhandelhold om at noen velger en offensiv, utadvendt og «vinnende» strategi for hvordan de kan styrke sin egen forretning, i stedet for igjen og igjen å blåse opp krav-retorikken sin overfor forlagene.

Men for den saks skyld, selv om det er en litt annen side av saken; i motsetning til hva Geir Berdahl gir uttrykk for i sin kronikk søndag 7. mars, har jeg aldri forstått hvorfor konsentrasjonen av sterke forlag og sterke bokhandelkjeder i samme konsern ikke er en opplagt sak for Konkurransetilsynet.