KOMMENTARER

Britene tok veien fra EU til helvete

I drøye seks år har følgene av «Brexit» sendt verdens eldste parlamentariske regime fra krise til krise, mens man ved hver korsvei trodde bunnen var nådd, skriver Einar Hagvaag.

NYTT SKIFTE: Kong Charles III tok imot Rishi Sunak i Buckingham-palasset og ga ham i oppdrag å danne ny regjering. Han er den femte konservative lederen som skal forsøke å samle landet, som er så dypt splittet av forholdet til EU. Foto: Aaron Chown / POOL / AFP / NTB
NYTT SKIFTE: Kong Charles III tok imot Rishi Sunak i Buckingham-palasset og ga ham i oppdrag å danne ny regjering. Han er den femte konservative lederen som skal forsøke å samle landet, som er så dypt splittet av forholdet til EU. Foto: Aaron Chown / POOL / AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

De lovte å føre britene ut av EU til det lovede landet med velstand og full suverenitet. Storbritannia skulle bli stort igjen og gå ut i den vide verden, et «globalt Storbritannia», det som engang «hersket over bølgene». Nå kan hele verden se hvor det – foreløpig – har endt. «Vår politikk er respektert over hele verden», sa statsminister Liz Truss få dager før hun gikk av, mens hun hjelpeløst mante til samhold i sitt splittede parti og i si regjering som lå i ruiner.

Britisk politikk var respektert. Men det var før bruddet med EU, «Brexit», satte inn sine herjinger. Fra britene i folkeavstemning jonsok i 2016 med 52 mot 48 prosent vedtok å forlate EU, har denne midtsommernattsdrømmen vist seg å være et politisk mareritt. Landet har gått fra krise til krise. Fire konservative statsministere – David Cameron, Theresa May, Boris Johnson og nå Liz Truss – har måttet bøte med sine politiske liv underveis, skjønt Johnson forsøkte seg på en mislykket oppstandelse.

Konservative briter lo tidligere av Italia og banan-republikker for deres hyppige regjeringsskifter og kupp. Nå har de gjort seg til latter for alle i verden som orker å følge med i deres tragikomiske surr.

De fire landsdelene i dette ikke lenger forente kongedømmet går hver sin vei. Skottland truer med å melde seg uavhengig og vil inn i EU igjen. I Nord-Irland fristes mange, kanskje et flertall, av tanken på gjenforening med Irland. Wales vil komme i smertelig knipe om landsdelen blir stående igjen aleine sammen med England, særlig hvis det konservative partiet regjerer i London.

De mest ihuga EU-haterne har tatt over det konservative partiet og nå lagt det i ruiner. Underveis splittet «Brexit» også Arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn, men det har kommet til hektene igjen under Keir Starmer mye takket være de konservatives bunnløse krise.

Cameron måtte gå fordi han tapte folkeavstemninga som han hadde utlyst. Men han hadde beredt grunnen for sitt nederlag ved å hakke på EU i årevis, i et forsøk på å stagge EU-motstanderne i sitt eget parti. May ble undergravd av «Brexit»-gjengen i eget parti mens hun førte de vanskelige forhandlingene med EU om skilsmisse. I valgkampen før folkeavstemninga hadde tilhengerne av et brudd kommet med løfter som var helt umulige å innfri for May, ja for enhver statsminister.

Så valgte de konservative toryene en klovn, Johnson, som hadde stort velgertekke, men som omga seg med rot, løgn og skandaler. Han vant en historisk valgseier i 2019, hvor toryene erobret det «røde rustbeltet» i Nord-England. Han fikk stemmene fra den utarmede arbeiderklassen der ved å love velferd og utvikling. Dette var, nokså bakvendt, ofrene for 12 års innstramminger og sparing under de konservatives styre, som nå satte sine håp til Johnson og påstandene om EU som rota til alle plager.

Etter ham fulgte Truss, en frelst ideologisk fanatiker, som fra en ungdom på venstresida omvendte seg til ultra-liberalismen og fra å være EU-tilhenger kastet seg på «Brexit»-toget i siste liten. Hun ville senke skattene for de aller rikeste og for næringslivet for å hjelpe de fattigste, mens landet er i økonomisk krise og innbyggerne rammes av dyrtid. Penger til dette skulle hun låne. Statsgjelda er fra før 2,45 billioner pund (like under 30 billioner kroner) og utgjør 96 prosent av landets brutto nasjonalprodukt (BNP). Det ble for mye vanvidd både økonomisk og politisk.

Før Truss ga opp hadde hennes eksentriske statssekretær for næringsliv, energi og industriell strategi, Jacob Rees-Mogg, den fremste «Brexit»-ideologen, som plagde livet av Cameron og May, varslet å åpne hele den britiske kontinentalsokkelen for leting etter olje og gass. Det lød som et desperat forsøk på å redde den økonomiske politikken til Truss. Så mye var toryenes snakk om det grønne skiftet verd.

Hvis vi tar et steg tilbake, må det være lov å spørre: Hvor ble det av de milliardene av pund som «Brexit»-gjengen påsto landet ville spare ved å gå ut av EU? Det skulle være 350 millioner pund i uka, sa de, som i stedet kunne gå til helse og velferd.

Med Truss nådde «Brexit» in extremis et høydepunkt. Denne fløyen blant de konservative ville gjøre øyriket til et slags Texas, bare med mye dårligere klima, eller et Singapore ved Themsen, som noen har sagt. Men dette er ikke USA; de britiske velgerne vil ha gode offentlige tjenester og mindre klasseskiller. De velgerne som Johnson lokket til seg i siste valg, vil aldri stemme konservativt igjen med en sånn politikk, og de medlemmene av Underhuset som da ble valgt inn, kommer ikke til å bli gjenvalgt. I meningsmålingene ligger partiet mer enn tretti prosent bak Arbeiderpartiet, som i et valg nå kunne ha fått mer enn halvparten av stemmene og et enormt flertall i Underhuset. Konservativt parti? Det betyr jo å bevare noe. «Brexit» har vist seg som en slags kontra-revolusjon, men uten en forutgående revolusjon.

Så langt har «Brexit» ført Storbritannia nedover de sju trinnene i helvete som skildres av Dante Aleghieri. Det er usikkert hvor langt ned på stigen britene har gått hittil. Men de er et godt stykke på vei. Rishi Sunak, fra en innvandret indisk familie, overtar nå partiet og statsstyret i et land der «Brexit» skulle stanse innvandring. Som tidligere finansminister lover han i det minste å bringe fornuften tilbake i økonomien. Spørsmålet er om han kan redde partiet fra havari og bøte sammen et land som krangler seg videre på vei ut i den politiske ødemarka.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer