Jeg er glad i brokkoli, men det siste halvåret har jeg begynt å tvile på om følelsen er gjensidig. Mistanken begynte å melde seg i februar. Da steg brokkolien fra 9 til 15 kroner. I sommer har prisen gjort enda et hopp, til 25 kroner. Jeg sto foran grønnsakdisken på min lokale Rema, stirret skuffet ned på brokkolien, og tenkte at dette forholdet er ikke stabilt.
Hadde brokkolien lagt meg for hat, eller gjorde den seg bare kostbar, 177 prosent mer kostbar på et halvt år? Problemet for brokkolien er at den ikke tjener på å gjøre seg kostbar. Den risikerer å ødelegge forholdet. Jeg tok en tur på Extra, men situasjonen var den samme der, 25 kroner for en brokkoli. Det føltes som et svik, for ikke å si en konspirasjon.
Nå skal det legges til at brokkolien ikke har fri vilje. Prisen bestemmes av Rema, Extra og Kiwi, som legger på det de synes er passe, etter at leverandør og bonde har fått sitt. Prisøkningene kommer offisielt to ganger i året, i februar og juli, etter kjedenes forhandlinger med leverandører som Orkla, Bama, Tine og Nortura.
Kunsten å takle inflasjon
Flere medier markerer disse økningene ved å kjøpe et utvalg varer før og etter datoen. Da Nettavisen gjorde denne jobben tidligere i sommer, fant de et vidt spekter av prosentvise økninger på de rundt tretti varene, men hos alle de tre kjedene hadde den samlede handlekurven en prisøkning på rundt 17 prosent. Brokkolien skiller seg altså ut, men når kjøttdeig og smør stiger med over 20 prosent, var det nok mange som stusset.
Du lurer kanskje også på hvorfor alle de tre kjedenes handlekurver økte med 17 prosent, men det er en annen konspirasjonsdebatt. Som alle har fått med seg, har inflasjonen skutt i været. Konsumprisindeksen for juni ga oss en prisstigning på 6,3 prosent det siste året. Prishoppene på råvarer, strøm og drivstoff har økt kostnadene for å produsere matvarer, og dette tas ut i høyere priser. Prisene på matvarer har økt 5,7 prosent det siste året, men fra mai til juni var økningen 2,0 prosent. Dette er en uvanlig stor økning i juni, melder Statistisk sentralbyrå, siden prishoppene pleier å komme i februar og juli. Det er bare å glede seg til juli-tallene kommer i midten av august.
Sterkere lut må til
Det siste halvåret har både matkjeder og leverandører jobbet for å mykne opp oss forbrukere, slik at prisøkningene ikke kommer som et sjokk. De har snakket om hvete, solsikkeolje, drivstoff og kraftpriser. Det er unntakstilstand, kan de melde, og de ser ingen annen mulighet enn å «videreføre» de ekstra kostnadene til sine kunder.
Nylig kunne Dagens Næringsliv melde at Odd Reitan og hans to sønner tok ut halvannen milliard i utbytte i 2021. Reitan-familien eier Rema, og sammen med Norgesgruppen og Coop dominerer de dagligvarebransjen. Hvert år går kjedene med kledelige milliardoverskudd. Under pandemien har det gått særdeles bra.
Dette er bakteppet når jeg står der på Rema, omgitt av modne grønnsaker som fortsetter å vokse i pris. Brokkolien likner en grønn hjerne. Jeg holder den foran meg: Å kjøpe, eller ikke kjøpe, det er spørsmålet.
Valget mellom to onder
Når prisene stiger, begynner jeg å diskutere med fantasifigurer. Først med grønnsakene og de andre varene som er angrepet av «brennhet» inflasjon. Deretter med den blide kvinnen i kassa på Rema. Jeg spør om det er mulig å prute. Hun ser spørrende på meg, så jeg sier at siden Rema har «videreført» kostnadsøkningen til meg for å beholde sin profittmargin, kunne jeg muligens tilbakeføre noe av prisøkningen til Rema? Hun svarer at det er ikke hun som setter prisen. Jeg spør om hun har nummeret til Odd Reitan. «Hvem?» «Glem det», sier jeg har drar Visa-kortet.
Det er ikke så ofte man får Reitan og de eierne i tale. Når journalister lurer på hvorfor prisen på epler har gått bananas, kommer svaret gjerne fra en direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt, helst via e-post, siden det å svare direkte på konkrete, kritiske spørsmål sjelden lønner seg for matkjedene. De foretrekker å svare i generelle vendinger om hvor hardt de jobber for å holde prisene nede.
Prisene når nye rekorder
Men som fantasifigur er Reitan alltid tilgjengelig. Så jeg ringer ham og spør hva som er greia med prisen på brokkoli. Han svarer først litt unnvikende, og sier at han ikke er så «hands on» nå for tida. Jeg forteller ham at brokkolien har gjort seg stadig mer kostbar. Den har steget med 177 prosent siden i vinter. Kunne jeg skyve noe av denne kostnaden tilbake til Rema?
Reitan sier jeg har misforstått hvordan dette funker. Det jeg kan gjøre, sier han, er å spørre min arbeidsgiver om lønnsøkning. Han spør hvor jeg jobber. Jeg svarer:
«La oss si at jeg jobber i kassa på Rema.»
«Eh ... sier du det, ja.»
REMA-arvingene skjermer luksuslivet
«Er det mulig å spørre deg direkte? Om lønnsøkning, mener jeg. Når jeg først har deg på tråden, lissom.»
«Ja, hvorfor ikke, jeg er jo en jovial type».
«Herlig. Da vil jeg gjerne ha lønnsøkning tilsvarende de 17 prosentene som handlekurven økte med over månedsskiftet i juli.»
«17 prosent? Er du sprø?»
«Eller jeg kan be om 177 prosent, såkalt brokkoli-tillegg.»
«Du, nå får jeg en annen telefon her.»
Jeg regner med at Reitan og jeg tar en ny prat når prisveksten for juli offentliggjøres om et par uker.
