Torsdag skjedde det igjen. Sjefen for leiesoldatene i Wagner-gruppa, Jevgeninj Prigozjin, kunne fortelle at russiske soldater hadde trukket seg tilbake fra fronten rundt Bakhmut. Hæren hadde tapt opptil to km. som Wagner-gruppa hadde tatt med sitt blod, kunne han fortelle. Ei uke tidligere hadde han stått - omgitt av et 20-talls blodige, døde, russiske soldater - frådende og bannende og æreskjelt forsvarsminister Sergej Sjojgu og øverstkommanderende Valerij Gerasimov, for å la Russland tape, fordi hans, Prigozjins, soldater ikke fikk nok ammunisjon.
Prigozjon har i krigen i Ukraina skaffet seg en posisjon som selve budbringeren av nyheter fra helvete. Det er en posisjon som det ikke skulle være mulig å ha i et system som det putinske, som får mer og mer karakter av å likne et klassisk tyranni.
Budbringeren av dårlige nyheter er en klassiker i politisk litteratur. Slike budbringere visste ofte selv at de lå dårlig an, og unnlot derfor å bringe de dårlige nyhetene. I verste fall kunne det gjøre dem et hode kortere. Før Hitlers angrep på Sovjetunionen i 1941 hadde Stalin mer enn nok av etterretningsrapporter som fortalte om det forestående angrepet. Han valgte å ikke høre på budbringere som ikke fortalte det han ville.
Før Putins fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022 valgte Putin på samme vis å ikke høre på budbringere som utvilsomt kunne fortelle ham hvilken strategisk katastrofe invasjons-forsøket ville bli. Han lyttet i stedet til «ja-mennene» - til nikkerne. Dem er det mange av ved et hoff, og jo mer autoritært eller totalitært hoffet er, jo flere nikkere er det.
Heller ikke en tyrann som Hitler var så begeistret for dem som bragte dårlige nyheter. Og et gammelt speider-ord blir igjen gyldig. Makt korrumperer, total makt korrumperer totalt. Det gjelder ikke minst forholdet til sannheten, eller virkeligheten. Allerede de gamle grekerne visste dette godt.
- Ingen elsker den som bringer onde bud, skrev Sofokles i tragedien Antigone i år 442 f.kr.
Hevder Zelenskyj ville okkupere russiske landsbyer
Hvorfor får Prigozjin da holde på som han gjør? Han har jo gjort en - så langt vellykket - business av å være mannen som til stadighet kommer med dårlige nyheter fra den russiske fronten i krigen i Ukraina. Hvordan er det mulig å holde på med dette i det autoritære putinske system i hoffet som den russiske presidenten har bygget rundt seg i Moskvas Kreml?
Det er mulig fordi Putin styrer - slett ikke som noen lyttende diktator, men - som en diktator som lar mennesker og fraksjoner spille seg selv ut mot hverandre. Det nasjonale skjebnedramaet som den ukrainske krigen har bragt inn i Kreml har ikke forandret Putins instinker for hvordan han utøver makt og kontroll, han gjør det med å balansere kreftene han omgir seg med, slik at ingen av dem - bortsett fra ham selv - blir for sterke.
Øverstkommanderende for den russiske fronten har blitt byttet ut fire ganger, regionale kommandanter ofte oftere. Prigozjin, og den andre free-lance-kommandanten, den brutale tsjetsjenske presidenten Ramzan Kadyrov, har utnyttet denne uklare kommandostrukturen ved å knytte seg opp til «favoritter» i for eksempel den militære etterretningen GRU.
Dette er en del av det russiske system - som er rendyrket av Putin - der personlige kontakter er viktigere enn systemets gjennomsiktlige ubestikkelighet. Da Russland hadde en viss framgang etter de dramatiske nederlagene i Kharkiv og Kherson i fjor høst, var Sergej Surovikin, med kallenavnet «General Armageddon», øverstkommanderende. Han var tett på Prigozjin, som sendte sin hær av straff-fanger til å storme ukrainske posisjoner i Bakhmut.
I januar ble Gerasimov, som er øverstkommanderende general i det russiske forsvaret, også sjef for det ukrainske frontavsnittet. Ideen var å ha én kommando, og ikke konkurrerende strukturer, som på mange måter ligger i Putin-statens natur. Status nå ser ikke ut til å være helt ut avklart. Prigozjin spiller på uavklarte kommandoforhold, og har fortsatt en «populistisk kanal» til makt gjennom sosiale medier til å kritisere den sentrale forsvarsledelsen. Og han har hatt - i motsetning til den tvangs-rekrutterte hæren - en viss framgang å vise til på slagmarken.
Men om dette er nok til å redde ham når han ser ut til å rendyrke den utsatte rollen som mannen som hele tida kommer med dårlige nyheter, det gjenstår å se. For å si det med et språk som bør være gjenkjennelig i Kreml; den som lever får se.
