KOMMENTARER

Osloskolen:

Byråden sa noe skikkelig dumt

Men jeg frykter at mange i etaten var enige.

MEROTIOKRATISK OG ANTIDEMOKRATISK: Det er faktisk politikerne som skal bestemme retningen i skolen, slik at velgerne kan bytte både dem og den ut. Derfor må byråder som Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap, ta ansvar og etater lytte. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
MEROTIOKRATISK OG ANTIDEMOKRATISK: Det er faktisk politikerne som skal bestemme retningen i skolen, slik at velgerne kan bytte både dem og den ut. Derfor må byråder som Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap, ta ansvar og etater lytte. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Skolebyråden angrer nok bittert. På forrige bystyremøte i Oslo ble Inga Marte Thorkildsen spurt om den høye lønnsveksten blant et økende antall direktører i utdanningsetaten. Utgangspunktet var Dagbladets sak om at antall direktører i etaten har økt fra 24 til 26, alle med millionlønn. Mens lærerne ligger an til et lønnsoppgjør på 1,7 prosent, har direktørlønningene økt med inntil 14 prosent. Det er klart det kom ubehagelige spørsmål, fra en borgerlig opposisjon som vanligvis ikke er mest bekymret for høye lederlønninger. Like klart var det ubehagelig for SV-politikeren, som jo vanligvis er svært bekymret for slikt. Uttalelsen var uansett håpløs:

«Alle forhold som angår lønnsfastsettelse er delegert til etatsdirektøren. Så det er ikke noe jeg blander meg opp i eller har ansvar for.»

For noe tull. Selvsagt er det utdanningsdirektør Marte Gerhardsen, som Thorkildsen selv ansatte til å erstatte Astrid Søgnen etter mye bråk, som gjør ansettelsene og setter lønnsnivået. Men like selvsagt er alt som skjer i etaten byrådens politiske ansvar. Hun er øverste leder i osloskolen.

Thorkildsen har seinere moderert sin egen uttalelse, tatt ansvar og gjort grep for å endre lønnspolitikken i utdanningsetaten. Det er bra. Men direktørenes lønnsfest er bare ett av mange eksempler på en tendens i etaten som neppe skyldes politiske signaler.

Dagbladet har avslørt hvordan etaten har brukt millioner på hodejegere, på EY-konsulenter og på amerikanskinspirert lederutvikling og transisjonscoaching. Konsulentbruken har gått ned under det rødgrønne byrådet og bevilgningene til osloskolen har gått opp, men pengebruken står likevel i skrikende kontrast til pengemangelen i skolen under pandemien og moderasjonen som lærerne blir bedt om å vise.

Det er ingen grunn til å tro at verken politisk ledelse, den nye direktøren eller lærerne i osloskolen ønsker dette. Så hva er det egentlig som skjer?

Bråket i og rundt utdanningsetaten gir seg visst aldri. Da en rekke rektorer ropte alarm om den nye ressursfordelingen i osloskolen, stoppet tidligere direktør Astrid Søgnen politisk ledelse fra å møte dem. At byrådet ville endre skolen på vesentlige områder, møtte så stor motstand at byråden hevdet hun ble aktivt motarbeidet av etaten. Etter at Søgnen måtte gå av mot sin vilje, sendte flere av hennes direktører varsler – mot byrådens lederstil. Og etter at Marte Gerhardsen tok over, har altså antall direktører økt og ikke minket som lovet. Hun omorganiserte etaten og forminsket toppledelsen, men har møtt stor motstand internt.

Nå har lederen og alle ansatte i den sentrale seksjonen Læringsmiljøteamet valgt å gå fra stillingene sine i protest. De har hjulpet skolene med mobbesaker, mistrivsel og konflikter. Teamet har vært en viktig ressurs for skolene, og det får direkte negative konsekvenser for elevene at kompetansen brytes ned når nye må hentes inn. Begrunnelsen for protesten er «skoleeiers uforsvarlige system i arbeid med opplæringslovens kapittel 9A». Kapittelet handler om elevenes skolemiljø, og de ansatte kritiserer ifølge Aftenposten også omorganiseringen for å ha vært «mangelfull hva gjelder reell medvirkning og involvering».

Den politiske debatten rundt osloskolen er ofte en skinndebatt. Det er ideologiske forskjeller i synet på det omfattende testregimet og prioriteringen av ulike fag i skolen. Men når Høyre slår alarm om ressursene til og resultatene i skolen, er det i en situasjon der budsjettene har økt markant og elevene relativt sett presterer godt. Skolene i Oslo har i mange år klart seg svært godt på et svært lavt budsjett per elev sammenliknet med andre kommuner, og med en mer heterogen elevmasse enn andre.

Det er imponerende, og æren bør tilskrives både lærerne og byråkratene. Utdanningsetaten er Norges største kommunale etat med 15 000 årsverk og et budsjett på 13 milliarder kroner i fjor.

En stat i staten, har utdanningsetaten blitt kalt. Staten er i så fall et meritokrati, der ideen er at det er de best egnede som styrer, uavhengig av tidligere posisjon. Etaten stevner i en meritokratisk utopi fram, uavhengig av politisk ledelse, til beste for elevene i Oslo. En slik tanke er forførende i en situasjon der alle fagfolk er enige og der kunnskap er apolitisk. Tanken er ikke så forførende hvis fagmiljøene utvikler sin egen politikk på tvers av de folkevalgtes, og etaten får så stor makt at den blir umulig å styre. For eksempel slik at øverste leder av osloskolen ikke kan mene noe om antall direktører og hva slags lønn de skal få. En slik praksis er meritokratisk, men antidemokratisk. Og en byråd skal selvsagt fortelle en direktør at slik skal det ikke gjøres. Det er jeg sikker på at Inga Marte Thorkildsen også mener. Men jeg frykter at noen i etaten synes hun skal overlate slikt til dem.

Utdanningspolitikk er ikke verdinøytralt, det er en grunnstein i samfunnet. Det er faktisk politikerne som skal bestemme retningen i skolen, slik at velgerne kan bytte både dem og den ut. Derfor må byråder ta ansvar og etater lytte.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer