Chrisser'n scorer igjen!

Vi treffes ikke så ofte som før, men når det er match, stiller vi alltid med den samme sofaplasseringen.

  • 18. august er den engelske ligaen endelig i gang igjen, og da stikker jeg fra både kona og hennes barn til mer maskuline miljøer, nærmere bestemt et guttekollektiv oppe i gata, med Canal +, pizzarester og generelt dårlig stemning.

Vi treffes ikke så ofte som før, men når det er match, stiller vi alltid med den samme sofaplasseringen: Tønnesen (Liverpool), Kåre (Liverpool), Steingæern (United), Chrisser'n (Chelsea) og Knut Erik (Liverpool). Selv holder jeg med United, men før var det Liverpool for meg også. Dette gjør meg til en hore i de andres øyne, og derfor må jeg alltid sitte på gulvet. «Det blir jo litt spesielt for meg i og med at kameraten min faktisk spiller på United,» pleier jeg å si til mitt forsvar. Selv om alle vet at det nærmeste jeg har kommet Ronny Johnsen er at ungdomskjæresten min var forelska i ham.

  • Kampen begynner alltid med noen gamle kommentarer alle har hørt før. Gjerne noen Arne Scheie-sitater. «En av tre brødre fra Rovaniemi,» pleier Knut Erik å si. «Han hopper jo med denne spesielle ansiktsmasken,» er min replikk. Så fortsetter det med Steingæerns klassiker fra tida på guttelaget, da treneren før den avgjørende nedrykkskampen en tidlig søndag formiddag kommer rasende inn i garderoben og skriker ut sin vrede over det faktum at «Anders ligger fyllesjuk og Joffe har skada seg på en jojo!». Når vi har kommet så langt, pleier United å ta ledelsen 1- 0. Gjerne mot Chelsea. Helst mot Chelsea. For Chelsea er Chrisser'ns lag, og han har hatt nok medgang på fotballbanen i det siste.
  • Saken er at min kompis og Chelsea-supporter Chrisser'n to kvelder i uka i tre måneder har banka inn mål etter mål i det sørvestlige hjørnet av Frognerparken. De har kommet fra høyre, fra venstre, med hodet, med list, med kraft og med flaks. Som en Alan Shearer har han ikke gjort annet enn å putte, som han selv sier. Alt har gått inn. Han er mest sjokkert selv. For Chrisser'n vet godt at han i guttedagene var den dårligste fotballspilleren i Tønsberg kommune. Snart 27 år gammel er han endelig kommet i form, og det virker som om både hovedfagsoppgaven og samboeren disse månedene er blitt nedprioritert til fordel for fotballen. «Det har løsna for meg,» sier han stille hver gang han får bestemannsprisen etter ei økt i parken. Selv får jeg vente til vi endelig samles i sofaen 18. august. Da pleier det nemlig å løsne noe i meg.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.