DEBATT

Smitteverntiltak:

Coronabrøleren

Jeg skal ikke si at regjeringen sto for en coronabrøler. Skal ikke det. Likevel er det fristende å radbrekke tastaturet med sinte meldinger i store bokstaver som kan skape litt trolsk stemning i de tusen hjem.

KJIP GAVE: Luke nummer 13 i julekalenderen var ikke spesielt spesielt glitrende. Hadde det bare vært bitter sjokolade eller dorullnisser skulle jeg ikke ha klagd, skriver kronikkforfatteren. Her er statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under pressekonferansen 13. desember der regjeringen innførte strengere smitteverntiltak. Foto: Heiko Junge / NTB
KJIP GAVE: Luke nummer 13 i julekalenderen var ikke spesielt spesielt glitrende. Hadde det bare vært bitter sjokolade eller dorullnisser skulle jeg ikke ha klagd, skriver kronikkforfatteren. Her er statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under pressekonferansen 13. desember der regjeringen innførte strengere smitteverntiltak. Foto: Heiko Junge / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Steffen R.M Sørum
Steffen R.M Sørum Vis mer

Så er vi her igjen. En gledens dag for paragrafryttere og introverte angstdyrkende snøflak, så klart. For resten av oss var ikke luke 13 i julekalenderen spesielt glitrende. Hadde det bare vært bitter sjokolade eller dorullnisser skulle jeg ikke ha klagd.

VAKSINE: Avdelingsdirektør i FHI Line Vold med oppfording til de frivillig uvaksinerte. Programleder: Christian Fjermeros Vis mer

Lucia kan bare pelle seg tilbake i skapet sammen med troll og dorullene. Ikke nisseruller, for jeg har nemlig en pakke liggende i skapet, spart til festen, nemlig slutten på pandemien. Planen er å kaste rull på rull, hvite og lange, ut vinduet som på en fotballkamp. En gang. De ligger i skapet på snart tredje året.

Ikke si at jeg ikke advarte dere på Facebook, etter et lynkurs i epidemiologi i fjor høst. Børsen har fryktindeksen VIX, som investorer følger med argusøyne. Jeg derimot har studert matbutikkens lagerbeholdning. Jeg har registrert at de gikk tomme for sammalt hvete og tørrgjær for flere uker siden – to sikre tegn på at vi skulle stenge ned og at noe var i gjære, bokstavelig talt.

Jeg kan ikke fatte og begripe at ikke nasjonal beredskap og FHI har gjort det samme. Eller at noen styrket kapasiteten på sykehusene de to siste åra, for den saks skyld. Men det er lett å glemme at kvinner med crocs trenger mer enn applaus.

Jeg skal ikke si at regjeringen sto for en coronabrøler, skal ikke det. Likevel er det fristende å radbrekke tastaturet med sinte meldinger i store bokstaver, som kan skape litt trolsk stemning i de tusen hjem. Vi var tross alt kjent for troll i Norge fram til Scatec-julebordet gjorde oss til omikronkjendiser hele gjengen.

Det er ikke til å holde ut. Nå veksler jeg mellom Raga Rockers «Er det ikke deilig å ha noen å hate» og Seigmenns versjon av «Hjernen er alene» på spilleren, uten at det døyver så mye som et bittelite virus en gang. For akkurat nå hater jeg så intenst og overdøvende som smaken av ferskmalt nellik.

Man skal ikke hate folk, sier kjæresten min. Selv om jeg aller helst vil ta en quickfix og trolle litt med Olle Bolle og regjeringen. Eller i det minste løvblåsere, fotballfans, og strødde elsparkesykler. Men hjelper det?

Jeg trodde jeg var en bitter og sur mann, men på Twitter er jeg som en yogaelskende solstråle å regne. Der er folk så sinte at de finner på teite ting folk ikke har sagt, slik at de har noe å hisse seg over. Rart at en blå fugl kan materialisere så mye sinne, egentlig.

Det er mye innestengt grums i folk før jul og det hjelper ikke med munnbind. Dritten må ut.

Vikingene hadde orden på slikt. Da noen (viktig person) døde, skulle man drikke intenst i ti dager, deretter kappe opp hester og hunder med sverd på krigersk vis, mens man brølte ut sorgen. Mer enn femti stykker kunne også være til stede. (De gjorde et par andre ting også disse vikingene, men det unnlater vi å fortelle, slik at vikingmuseene ikke får 18-års grense).

Nå skal ikke dere tro at jeg mener vi skal tatovere oss, plyndre og voldta, og at da blir alt bedre, liksom. Nei, nei, nei.

Vi skal likevel være ydmyke ovenfor gamle sivilisasjoner. Også de fryktet naturkatastrofer og sykdom. Aztekerne ofra barn for at tørken skulle forsvinne. Vikingene fryktet fimbulvinteren og gjorde unevnelige ting. Egypterne lot seg stresse av intet mindre enn sju landeplager.

Noen tusen år seinere, har vi Greta Thunberg som helst vil ofre alle over 50 år. Stadig flere av oss tror at naturen er god og at klima kan tilbakeføres til en idealtemperatur tilpasset oss mennesker, som et The Well-habitat. Slik er det dessverre ikke. Verden spiser de snille. De dumme spiser flaggermus.

Corona er gaven (nå med anonym avsender) som gir og gir. Mutasjoner trumfer vaksiner, og alle får korta stokka på ny. Dessertgenerasjonen som hadde bestilt spaniatur til jul må plutselig sitte hjemme med SoMe-barnebarna som de knapt vet hva heter, eller hva studerer.

Men julegaven er ordna på Vipps, selvfølgelig. Klart de er forbanna når rødvinen må kjøpes i papp og ikke serveres i flotte stettglass med bakgrunner som minner om Teams-tema.

Så er jeg i gang igjen. Ser på naboene som fremdeles går med munnbindet feil vei, og ministere som later som de vet hva de snakker om. For seint, for svakt, for strengt for tidlig. Når det kommer til ting å irritere seg over, er verden et overflødighetshorn.

Jeg har et forslag oppi miseren: I stedet for å hate hverandre, kan vi gjøre det litt mer julsk i høytida? Vi kan hate sammen! På søndag. Bryt stillheten klokka 14 og slipp ut et brøl. Appropriere det mest urmenneskelige av alt. Primalskriket. Brøl så høyt og skjærende at det får klimabrølet til å bli en liten fis i et hav av mikroplast.

Finn en øde slette og brøl, slik at kråker og katter skvetter. For naturen er ikke snill. Naboen kan ikke brette pappen i resirkuleringen riktig og stortingspolitikere er naskere hele gjengen. Primalbrøl. Høyt og ensomt. Etterpå når jeg får igjen pusten, knirker jeg meg inn i leiligheten igjen til ferdigkjøpt pepperkakedeig og upynta juletre.

Så skal jeg telle ned dagene da luka til utestedene åpnes atter en gang. For det kommer en dag da kulturliv og corona ikke er synonymt med fete utbytter til de rike, men betyr konsert og pils.

Hold ut og skrik når du må.

God jul!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer