DEBATT

Legalisering:

Da hasjen kom til Norge

Den første bønna som ble fyrt opp i Slottsparken på 1960-tallet førte til moralsk panikk.

OVERMANNET AV HASJ: Da hasj kom til Norge på midten av 1960-tallet oppsto det en ny gruppe mennesker. Den «narkomane» (eller «hasjomane»), var en ung person som ble overmannet av hasjrusen, de klarte ikke lenger å leve et normalt liv, skriver kronikkforfatteren. Her fra Slottsparken i 1971. Foto: T. Skillestad / Scanpix
OVERMANNET AV HASJ: Da hasj kom til Norge på midten av 1960-tallet oppsto det en ny gruppe mennesker. Den «narkomane» (eller «hasjomane»), var en ung person som ble overmannet av hasjrusen, de klarte ikke lenger å leve et normalt liv, skriver kronikkforfatteren. Her fra Slottsparken i 1971. Foto: T. Skillestad / Scanpix Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Vemund Eidskrem
Vemund Eidskrem Vis mer

Da den første bønna ble fyrt opp i Slottsparken på 1960-tallet førte det til moralsk panikk i Norge. Staten begynte å bruke straff og propaganda for å holde ungdom borte fra narkotika, i stor grad inspirert av land der marihuana hadde blitt brukt i lengre tid.

GIKK BRA: Storbritannias statsminister Boris Johnson svarer etter at video av han knote det til på konferanse vekker oppsikt. VIDEO: AP/SKYNEWS Vis mer

Skremselspropagandaen er blitt fjernet, fordi det viste seg at en ikke kan skremme unge fra å ruse seg. Dette har fler og fler land tatt innover seg, nå sist Tyskland, som har beveget seg et skritt i retning av legalisering av hasj. I Norge har imidlertid straff som virkemiddel fått bli, selv om det er basert på et utdatert syn på rusbruk.

Da hasj kom til Norge på midten av 1960-tallet oppsto det en ny gruppe mennesker. Den «narkomane» (eller «hasjomane»), var en ung person som ble overmannet av hasjrusen, de klarte ikke lenger å leve et normalt liv. De narkomane ble omtalt med undertoner av frykt og avsky, noe vi i stor grad har sluttet med. Denne avskyen formet politikken som ble utviklet for å møte problemene hasj førte med seg.

Reaksjonene rusbrukere blir møtt med i dag, har imidlertid ikke endret seg like mye som omtalen av rusbruken.

Helt fra starten av ble det trukket opp et skille mellom rusbrukerne. På den ene siden var det de avhengige, og på den andre var de som ikke var avhengige enda. De avhengige ble ansett som syke, og ble tilbudt medisinsk behandling sammen med straffen sin. De som ikke var avhengige enda, altså flertallet av rusbrukere, skulle straffes og dermed skremmes bort fra rusen. Samtidig ble dette skillet vanskelig i praksis, fordi stoffene var ulovlige, ble politiet bindeleddet mellom storsamfunnet og alle rusbrukere.

Kriminaliseringen av narkotika var basert på en logikk om at hasjen (og dermed hasjomanien) ville spre seg som ild i tørt gress hvis den fikk virke uforstyrret. For å beskytte de som kunne utvikle avhengighet, ble skrekkeksempler og kriminalisering brukt som avskrekkende verktøy. Det er få eksperter i dag som tror at det går an å skremme unge bort fra narkotika, men ideen finnes fortsatt i politisk retorikk.

Siden straff i seg selv viste seg å være lite effektivt i kampen mot rusbruk, ble det ikke stilt spørsmål ved straff som virkemiddel, istedenfor spurte man om straffen rammet bredt nok. Samtidig som stat og kommuner organiserte utekontakter, for å støtte sårbar ungdom, ble bruk av narkotika formelt straffbart.

Denne logikken er forståelig fra politikere som ønsker å beskytte ungdommen. 60 år seinere burde vi likevel undersøke hva som oppnådde gode effekter.

Selv om krigen mot narkotika fortsetter har den endret seg. Forebyggende arbeid startet som en propagandakampanje ment for å skremme ungdom bort fra narkotikaens farer. Med bøker til foreldre og barn, skrevet av daværende helsedirektør Karl Evang, og filmer som «Himmel og helvete» (1969), der psykiater Victor Borg var medskribent. Ikke så overraskende, viste slike verk ofte skrekkeksempler av narkotikaens følger.

I «Himmel og Helvete» spares det ikke på kruttet; prostitusjon, voldtekt, drap, overdose og hallusinasjoner med døden som følge, er deler av fortellingen der vi følger Arne (Lillebjørn Nilsen) og Eva sin narkotikabruk.

Problemet med slik informasjon er at det ikke speiler opplevelsen til unge rusbrukere, som en anonym skribent skrev i Dagbladet i 1969 etter å ha sett filmen: «Så hensikten var å skremme oss? Dessverre Victor Borg! Vi tror verken på busemannen, himmel eller helvete». Slik skremselstaktikk er heldigvis på vei ut.

Etter at rusreformen gikk på et nederlag tidligere i år, ser det ut som at den moralske indignasjonen overfor rusbruk fortsatt former ruspolitikken. Akkurat som før. Når man leser politilegens rapport til justisdepartementet om «fire unge marihuanabrukere» (1967), er det den moralske indignasjonen til politilegen som gjør størst inntrykk. Blant de farer hasj fører med seg, nevner politilegen en «markant svikt i det sosiale liv» og «en parasittliknende tilværelse».

I ettertid blir det tydelig at slike bemerkelser forteller mer om hvordan autoritetspersoner så på rusbrukere, enn hvordan rusbrukere selv opplevde sin hverdag og sine problemer.

En liknende moralsk indignasjon eksisterer fremdeles, men er nå knyttet opp til kriminalitet. Det er åpenbart sant at alle som bruker illegale rusmidler er kriminelle, men det er fordi selve rusbruken deres er ulovlig. For de aller fleste stopper også kriminaliteten der. Likevel mener noen partier at å kriminalisere rusbrukere er den beste måten å holde sårbar ungdom unna kriminalitet.

Når narkotika blir mindre skummelt, blir det også tryggere. Tyskland og Nederland har lenge tilbudt testing av narkotika på festivaler og liknende. Rusbrukerne får vite nøyaktig hva det er de har kjøpt, og kan bruke denne informasjonen til å unngå f.eks overdoser.

Den frykten politikere og velgere har følt for narkotikaens nærvær i Norge har gått hånd i hånd med en politikk som har forsøkt å skremme unge fra å bruke ulovlige rusmidler.

Det er på tide å innse at de som blir skremt at av hasj er velmenende voksne, ikke sårbar ungdom.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer