Da den første bønna ble fyrt opp i Slottsparken på 1960-tallet førte det til moralsk panikk i Norge. Staten begynte å bruke straff og propaganda for å holde ungdom borte fra narkotika, i stor grad inspirert av land der marihuana hadde blitt brukt i lengre tid.

Skremselspropagandaen er blitt fjernet, fordi det viste seg at en ikke kan skremme unge fra å ruse seg. Dette har fler og fler land tatt innover seg, nå sist Tyskland, som har beveget seg et skritt i retning av legalisering av hasj. I Norge har imidlertid straff som virkemiddel fått bli, selv om det er basert på et utdatert syn på rusbruk.

Da hasj kom til Norge på midten av 1960-tallet oppsto det en ny gruppe mennesker. Den «narkomane» (eller «hasjomane»), var en ung person som ble overmannet av hasjrusen, de klarte ikke lenger å leve et normalt liv. De narkomane ble omtalt med undertoner av frykt og avsky, noe vi i stor grad har sluttet med. Denne avskyen formet politikken som ble utviklet for å møte problemene hasj førte med seg.

Reaksjonene rusbrukere blir møtt med i dag, har imidlertid ikke endret seg like mye som omtalen av rusbruken.