KOMMENTARER

Helgekommentaren: Aage Borchgrevink

Dagblad, mitt Dagblad

Jeg takker for meg med en hyllest til avisas sjel.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

For lenge siden, i en galakse langt unna, fantes det ei avis som het Dagbladet. I dette fremmede samfunnet, kjent som syttitallet, vokste jeg opp i en stue der avisa lå oppslått, gjerne på artikler av Johan Borgen og Arne Skouen.

Dagbladet var et monster. Altså i størrelse. Et barn som forsøkte å bla i den, kunne ende opp innsvøpt som en egyptisk mumie. Leste du i båt, trengte du ikke seil. Folk som leste avisa på gata kunne bli tatt av vinden og havne i himmelen eller andre folks hager.

Det forestilte jeg meg i alle fall. Kanskje fordi foreldrene mine var så intenst konsentrerte når de pløyde seg gjennom avisa at det så ut som de var fraktet langt vekk, antakelig på trykksvertens vinger. Selv foretrakk jeg tegningene.

«Jeg var så vakker som barn, men så kom det noen fanter og forbyttet meg,» skrev Fredrik Stabel på side tre. De stiliserte portrettene hans av uutgrunnelige menn med lorgnett, børstebarter og påskeøya-store hoder på bitte små kropper, gjorde dypt inntrykk. Var det sånn å være voksen?

Stabel hadde arbeidet i avisa i snart førti år og jeg ble fascinert av persongalleriet i spalten hans, Dusteforbundet. Gulvteppene i salongen der forfatteren Diderik From Jr. feiret sitt 25-årsjubileum som refusant til Høstutstillingen hadde intrikate mønstre med besynderlige ansikter og urovekkende dyreskikkelser.

Under tegningen av en sirkelformet gris med redde øyne sto det at, «man skal ikke kaste perler for svin. Det viser seg nemlig at svinet har lett for å gli i perlene så det faller og slår seg (kommer til skade).» En gang i tenåra begynte jeg å le av Stabels tekster. Siden har jeg fortsatt. «Det hører til sjeldenhetene at folk taler om sitt eget svin (mitt svin). Alle taler om andres svin (ditt svin).»

Seinere lærte jeg om Dagbladets ærefulle rolle i kampen mot mørkemaktene i Norge. Avisa slapp tidlig kvinner til i spaltene, rett nok anonymt, og bidro til å styrte embetsmannsstaten i 1884. Mens Aftenposten hadde sympati for Mussolini og Hitler, advarte Dagbladet mot både nazisme og Stalins terror. Dusteforbundet viet plass til Klassekampen da ml-ernes organ brukte Maos lille røde for å gi leserne råd om skismøring: «Medlemskort utsendt. Vi gratulerer!!»

Sigurd Hoel beskrev Dagbladets sjel da han sa: «Det dypeste motiv for kulturradikalismen er – tror jeg – drømmen om det frie menneske.»

Avisa var grunnleggende liberal. Når Dusteforbundet gjorde narr av alt, inkludert seg selv, handlet det om å frigjøre seg fra det dumme Norge. Det gjaldt å heve seg opp fra myrlendte fylker av pietisme, smålighet og mindreverdighetskomplekser; villastrøk befolket av trangsyn, syrinhekker og vanetenkning.

Samtidig var Dagbladet ikke bare en sekt for opplysningsfolk, men ei avis med etter hvert tabloide forsider og rikt illustrerte artikler om kjendisers kjæledyr. «Jeg håper da inderlig at jeg ennå arbeider i et skandaleorgan,» sa Arne Skouen. Dagbladet var et hus med mange rom. Kan hende var Diderik Froms schizofrene gulvteppe portrett av avisas sammensatte personlighet?

For noen år siden begynte jeg selv å skrive i Dagbladet og denne spalten som hver uke er illustrert av Stabels arvtaker, Flu Hartberg. Redaktøren ba meg om å være morsom på andres bekostning siden hun mente jeg var god til det. Det er mulig at kulturradikalismen er i forfall, men for meg var det en av de mest ærefulle anerkjennelsene jeg har fått som skribent.

Alt har sin tid. Min 97-år gamle far kjøper fremdeles papirutgaven av Dagbladet hver dag, men smarttelefoner og sosiale medier endrer spillets regler. Det gjør også avisas nye eiere, Aller-konsernet. Ettersom denne spalten går inn neste måned, benytter jeg sjansen til å hylle Dagbladets rolle som leverandør av frekkaserier fra Georg Brandes til Kjetil Rolness og Marte Michelet.

GJENÅPNINGEN AV SAMFUNNET: Helse- og omsorgsminister Bent Høie vil ikke komme med noen eksakt dato for gjenåpningen. Vis mer

Antakelig er det et aldringstegn: Når jeg ruller nedover Dagbladets forside synes jeg ikke alltid at overskriftene er «pirrende og oppsiktsvekkende». Noen ganger framstår de i ubegripelige kombinasjoner med bilder av tilsynelatende irrelevante personer eller hendelser. Andre ganger er overskriftene av typen «fornøyd med penisen min.»

Tanken er vel at man skal klikke av nysgjerrighet. For Aller-konsernets skyld håper jeg det virker. Det er naturligvis en gladsak at noen er fornøyd med penisen sin, men personlig er jeg usikker om jeg synes opplysningen er viktig nok til å kjøpe meg pluss-abonnement for å finne ut hvem dette gjelder og hvorfor han er så fornøyd.

På den annen side er sutring over Dagbladets fasade en hederskront tradisjon for folk i sin beste alder. På ferden videre inn i digitaliteten, håper jeg Dusteforbundets ånd lever videre. Den er nok umulig å bli kvitt. Nettsida kan jo dessuten også betraktes som en slags kunstinstallasjon som kverner ut fornærmelser mot borgerlig takt og tone.

President Darwin P. Erlandsen ville nok lest penis-overskriftene med anerkjennende mine og konkludert: «Tiltres! Medlemskort herved utsendt.»

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer