DEBATT

Dagbladets overtramp

Skal vi bli enige om å kaste et siste og kritisk blikk på jobben før vi anser den som utført?

TRIST: - Min første reaksjon var tristhet. Dagen før var navn, alder og bilder av de savnede frigitt, og jeg la spesielt merke til familien på tre med den lille jenta på to år, skriver frilansjournalist Magnus Gulliksen.
TRIST: - Min første reaksjon var tristhet. Dagen før var navn, alder og bilder av de savnede frigitt, og jeg la spesielt merke til familien på tre med den lille jenta på to år, skriver frilansjournalist Magnus Gulliksen. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg har, i likhet med alle andre, blitt veldig berørt at katastrofen som inntraff på Gjerdrum i romjula. Gode kollegaer og venner holder til i bygda, og noen av dem har mistet huset. Mange av de jeg kjenner der har mistet, eller savner, noen de kjenner godt og er glad i. Kanskje er det noe av årsaken til at denne katastrofen har truffet meg, følelsesmessig, ekstra hardt. Men det kan også ha noe med alderen å gjøre.

Klumpen i halsen dukker oftere fram nå enn for noen år siden, og tårene i øyekroken kan ikke bare forklares med at «jeg må komme meg til optikeren. Synet mitt har forandret seg, og disse brilleglassene passer nok ikke helt». Jeg ha blitt 53 år.

Det første jeg gjorde lørdag morgen var å åpne telefonen. Hadde det skjedd noe på Gjerdrum i løpet av natta? Dagbladet var den første nettsida jeg gikk inn på. Ja da, hele den øverste delen av førstesida var viet katastrofen, trodde jeg.

Helt øverst på siden, rett under Dagbladet-logoen sto det med hvit skrift på svart bakgrunn.

«SISTE OM RASET – 9 SAVNET – 10 SKADD – 1 DØD»

Rett under der igjen, med stor hvit skrift på en bakgrunn, som skiftet farge i nyanser av rødt, sto det

«Funnet død i barnekjeledress»

Under der igjen fortsatte det med bilder av rasområdet, og en sak om det risikofylte arbeidet hjelpemannskapene hadde nede i gropa.

Min første reaksjon var tristhet. Dagen før var navn, alder og bilder av de savnede frigitt, og jeg la spesielt merke til familien på tre med den lille jenta på to år.

«Nå var hun funnet», tenkte jeg trist.

Så ble jeg irritert på Dagbladet. Ved å skrive «funnet død i barnekjeledress» hadde avisa i praksis identifisert et offer. Det var bare ett lite barn blant de savnede, og det var rett og slett ufint av avisa og identifisere barnet på denne måten. Men det skulle bli verre.

Da jeg åpnet saken fant jeg fort ut at det barnet, som ble funnet dødt i en barnekjeledress, ikke hadde noen ting med Gjerdrum-katastrofen å gjøre. Den saken dreide seg om et funn på Karmøy, i Rogaland. En tragisk sak, som helt klart har noe i avisa å gjøre. Men hvorfor i all verden plassere den rett under «Siste om raset» og rett over et stort bilde av rasområdet? Nå var jeg ikke lenger trist og irritert.

Jeg var trist, fly forbanna og svært våt i begge øyekroker.

Dagbladet hadde brukt min og alle andre leseres umettelige informasjonsbehov om Gjerdrum-katastrofen til å få klikk på en helt annen sak. Der og da følte jeg også at avisa hadde brukt den savnede familien, med den lille jenta, til det samme formålet. Det er det mest usmakelige jeg har sett av ei avis noensinne. Jeg ble fysisk kvalm.

Jeg har tvitret og reagert kraftig. Dagbladet tok etter dette kontakt med meg, og de publiserte etter min kritikk en beklagelse.

Det jeg fortsatt sliter litt med å forstå er hvordan det er mulig å gjøre det på den måten de gjorde. Det er aldri tilfeldig hvilken sak som står øverst på ei avis´ førsteside. Selve overskriften og utformingen av saken er heller ikke tilfeldig. Noen har tatt et bevist valg på at sånn skal det se ut og der skal det plasseres. Jeg forstår det kan være utrolig hektisk på frontdesken til en av landets største aviser, og jeg har ingen problemer med å skjønne at de som utfører jobben tar gale valg.

Det jeg derimot ikke forstår er at en så stor og åpenbar feilvurdering skal få lov til å regjere avisas front en drøy time før noen tar affære. Jeg skal være snill og frikjenner, delvis, de som sitter på frontdesken. Det er fort gjort så se seg blind på eget arbeid, spesielt når arbeidspresset er stort. Men det må da være andre i Dagbladet som ser det samme som meg og alle andre? Enten du er på jobb eller ikke, det bør være din plikt som Dagbladet-ansatt å si ifra når du ser den type feilvurderinger. Det er kjærlighet og stolthet til jobben din i praksis.

Kjærlighet og stolthet til jobben sin har helt sikkert det store flertallet av Dagbladets ansatte, og kjærligheten og stoltheten kommer til å vokse og bli enda større om avisa unngår historier som denne i framtida.

Skal vi ble enige om å kaste et siste, kritisk blikk på jobben vi har gjort før vi anser den som utført? Da kan Dagbladet unngå grusomme forsider, som den vi så lørdag.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer