Det mest overraskende trekket ved Joe Biden som utenrikspolitiker etter at han ble valgt til president er hans tøffe konfrontasjonslinje med Kina. I et forsøk på å opprettholde dialogen med Kina sendte Biden mandag likevel viseutenriksminister Wendy Sherman til Kina. Hennes kinesiske motpart Xie Feng hilste velkommen med å si:

- USA ønsker å finne igjen en gnist av nasjonalt formål med å gjøre Kina til en imaginær fiende.

«Imaginær fiende». Uttrykket er ett av flere som tegner et stadig klarere bilde av konfrontasjon mellom Kina og det Biden vil gjøre til «resten», men som i stedet står i fare for å bli en konfrontasjon kun mellom Kina og «Vesten». EU konkluderte for to år siden med at Kina fra å være en partner hadde blitt en «systemisk rival». Biden-administrasjonen har utpekt Kina til å være en «strategisk konkurrent». Og nå svarer altså Kina med å si at USA gjør Kina til en «imaginær fiende». Den verbale glideflukten fra «rival», til «konkurrent», og så «fiende», er påfallende, selv om fienden så langt bare er imaginær.

Og det kan være flere gode grunner til at det er sånn. Den kinesiske presidenten Xi Jinping styrer som en stadig mer aggressiv og autoritær ett-parti-stat, der partiet er «alt», som han sa da kommunistpartiet feiret sine første hundre år for litt over ei uke siden. Han har knust det begrensede demokratiet i Hongkong med jernhånd, han bryter menneskerettighetene med å bedrive det Biden-administrasjonen kaller «folkemord» mot muslimene i Xinjiang-provinsen, og med å overvåke og kontrollere egen befolkning. Kina hacker infrastrukturen på Stortinget, i USA, og i andre Nato-land, bygger kunstige-øyer i Sør-Kina-havet i strid med internasjonal lov, og truer Taiwans suverenitet. Lista over ting å kritisere Kina for er lang. Bak Kinas ambisjon ligger en økende grad av usminket nasjonalisme og sjåvinisme, og trolig også revansjisme, for alle årene Kina ble ydmyket av Vesten.