Den hviterussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko sa mandag ettermiddag at han nå jobber med å få sendt de rundt 20 000 migrantene som har kommet til landet hjem. Men han foreslår også en korridor for dem direkte til Tyskland, og sier at de ikke vil tilbake til sine hjemland. Han klatrer tilsynelatende litt ned fra sin posisjon om maksimal konfrontasjon, stilt overfor nye runder med sanksjoner som EUs utenriksministre er i ferd med å vedta. Men regjeringene i Polen og i de baltiske landene, sier at de heller ikke denne gangen har noen grunn til å tro at Lukasjenko snakker sant.

De har et poeng. For krisa mellom Hviterussland og Polen er ikke ei krise på en hvilken som helst grense. Ved siden av å være ei krise ved grensa som Russland oppfatter som deres egentlige grense mot Nato, så er dette også ei krise på grensa til den sunne fornuft. Hviterussland ledes av en uberegnelig diktator som ofte er drevet av impulser og improvisasjoner, som for eksempel å kapre fly for å fengsle fiender. Og Polen ledes av det ytterliggående, reaksjonære nasjonalistpartiet Lov og rettferdighetspartiet, der fornuften ganske ofte er en ensom ting. Et parti som vil bruke denne krisa som et velkomment påskudd til å reparere sitt langt på vei ødelagte forhold til EU, skapt av regjeringen ved å utfordre demokratiene spilleregler i unionen.