KOMMENTARER

Krisa mellom Hviterussland og Polen:

Dårlig nytt fra Østfronten

Krisa på grensa mellom Polen og Hviterussland har alle elementer i seg til å kunne spinne ut av kontroll.

STILLE FØR STORMEN?: Migranter på grensa mellom Hviterussland og Polen er klare til å storme grensa. Foto: AP / NTB
STILLE FØR STORMEN?: Migranter på grensa mellom Hviterussland og Polen er klare til å storme grensa. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Den hviterussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko sa mandag ettermiddag at han nå jobber med å få sendt de rundt 20 000 migrantene som har kommet til landet hjem. Men han foreslår også en korridor for dem direkte til Tyskland, og sier at de ikke vil tilbake til sine hjemland. Han klatrer tilsynelatende litt ned fra sin posisjon om maksimal konfrontasjon, stilt overfor nye runder med sanksjoner som EUs utenriksministre er i ferd med å vedta. Men regjeringene i Polen og i de baltiske landene, sier at de heller ikke denne gangen har noen grunn til å tro at Lukasjenko snakker sant.

KAOS: En stor mengde migranter har samlet seg ved grensegjerdet mellom Hviterussland og Polen nær den hvitrussiske byen Grodno. Stemningen er svært spent. Foto: Leonid Sjeglov / BelTA / AP / NTB Vis mer

De har et poeng. For krisa mellom Hviterussland og Polen er ikke ei krise på en hvilken som helst grense. Ved siden av å være ei krise ved grensa som Russland oppfatter som deres egentlige grense mot Nato, så er dette også ei krise på grensa til den sunne fornuft. Hviterussland ledes av en uberegnelig diktator som ofte er drevet av impulser og improvisasjoner, som for eksempel å kapre fly for å fengsle fiender. Og Polen ledes av det ytterliggående, reaksjonære nasjonalistpartiet Lov og rettferdighetspartiet, der fornuften ganske ofte er en ensom ting. Et parti som vil bruke denne krisa som et velkomment påskudd til å reparere sitt langt på vei ødelagte forhold til EU, skapt av regjeringen ved å utfordre demokratiene spilleregler i unionen.

Vi snakker altså om ei krise på ei grense der det på den ene siden i aller høyeste grad er rasjonelle motsetninger og interessekonflikter mellom Russland og Vesten. Og om ei krise som er drevet av ofte irrasjonelle, krisemaksimerende aktører som i dette tilfellet kan ha kortsiktige mål for sine politiske impulser.

Og i dette spillet står tusenvis av en gang håpefulle migranter som først nå er i ferd med å innse at de er fanget i ei rottefelle av kyniske interesser, ei felle de i ytterste konsekvens kan komme til å dø i. For disse menneskene har kommet til Hviterussland for å bli brukt. Og ingen vil mistenke Lukasjenko for å ville gi etter for krav om å behandle migrantene humant før han har brukt dem til siste trevl. Med mindre han skulle få en klar beskjed av den eneste som kan tvinge ham, den russiske presidenten Vladimir Putin. Men hvorfor skulle han hjelpe EU med å løse ei krise som de til syvende og sist vil måtte ta ansvaret for?

Det er altså to betydelige risikoer i dette spillet. Den ene er den sikkerhetspolitiske mellom Russland og Nato. Den andre er spillet om migrantenes skjebne. Det er i denne situasjonen Polen har invitert ti britiske ingeniørsoldater til grensa, og regjeringen i tillegg vil ha støtte av Nato. Polen påberoper seg alliansens paragraf 4, som dreier seg om at et medlemslands territorielle ukrenkelighet og sikkerhet er truet. Den polske regjeringen vil ha det Russland oppfatter som en militarisering av grensa, som Russland oppfatter som sin de facto yttergrense mot Nato.

Derfor har vi etter at krisa begynte sett troppebevegelser av en stor russisk militær kolonne på vei til grensa til Hviterussland. I tillegg har Russland store styrker oppmarsjert i områder etter militærøvelsen med Hviterussland zapad - vest - i september, der 200 000 soldater deltok. Mange av de russiske soldatene som deltok er stasjonert ved byen Jelnya 20 mil fra grensa til Ukraina. Det er blant annet disse styrkene som fikk USAs president Joe Biden til å sende sin CIA-sjef og tidligere Moskva-ambassadør William Burns til Moskva tidligere i måneden, for å advare om farene ved å bruke disse styrkene til noe annet enn øvelser. Dette var altså spenningsnivået i forhold til både Hviterussland og Ukraina, før Polen ville militarisere granska med å invitere Nato dit. Som å tenne en fyrstikk i ei kruttønne, i en konflikt som i utgangspunktet ikke dreier seg om sikkerhetspolitikk i det hele tatt.

Det er brushoder på begge sider. I verste fall kan en uberegnelig Lukasjenko legge premisser for hvordan Russland reagerer, og Polens Lov og rettferdighetsparti, for hvordan Nato reagerer, i denne krisa. Derfor kan den spinne ut av kontroll. Den gode nyheten er tross alt at både Putin og Nato kjenner sine partneres betydelige svakheter.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer