Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

De adresseløse

Hva lærte Kjell Magne Bondevik om fattigdom og terrorisme da han danset med indianerkvinner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS FATTIGDOMMEN hadde vært årsak til terrorismen, så ville Afrika vært full av terrorister, sier professorer og andre akademikere. Tror vi på det, statsminister Kjell Magne Bondevik, vi som har danset med fattige indianerkvinner i Guatemala?

Årsak og virkning kan være en vanskelig ting. Våpen og effektivitet også. Det er nok riktig at fattigdommen i seg selv ikke er noen hovedårsak til terrorismen. Men betyr det automatisk at kampen mot fattigdom ikke kan være et effektivt våpen mot den?

Indianerkvinnene vi danset med, var ikke det minste sjenerte. De bød opp Bondevik til dans. De var unge, svært tiltrekkende og svært takknemlige. De tok et godt grep i Bondevik. Han tok et godt grep i dem. Vi danset. Midt på dagen - i et slumstrøk i Guatemala by.

«BISKOPHYPOTESEN», kaller professorer og akademikere det: Troen på at kamp mot nød og fattigdom er et våpen mot framtidas terrorister. De sier at biskopene er på villspor. Fordi fattigdommen ikke er en viktig årsak til terrorismen, vil bekjempelse av den aldri bli et slagkraftig våpen i den nye krigen, hevder de. Det høres logisk ut. Årsak og virkning. Men krigen mot terrorismen er en abstraksjon. Den må kapre sjeler, ikke land, for å forebygge terrorangrep. Hva er effektive våpen i en slik krig?

Etter dansen fulgte Bondevik indianerkvinnene hjem. Der viste de oss grunnen til sin oppstemthet og takknemlighet. Det er så underlig rart, sa de, at mennesker på den andre siden av jordkloden virkelig bryr seg om oss. Og de viste oss de nye, små husene sine, av bølgeblikk og planker. Aller gladest var de over skjøtet på eiendommen - som de hadde fått ved hjelp av norske penger. Det var beviset på at de for første gang i livet hadde fått en fast adresse. En adresse er en inngangsbillett, sa de. Til samfunnet og fellesskapet. Som de hadde sett hele livet, lengtet etter, men aldri vært en del av.

PROFESSORER og akademikere advarer oss faktisk mot å følge biskopenes hypotese. De hevder at kampen mot økt fattigdom kan være farlig - den kan gi økt terrorisme i framtida. De islamske fundamentalistene har gått til hellig krig mot hele den vestlige livsstilen. Forsterkes den og brer seg, gjennom økonomisk vekst, så risikerer vi samtidig å øke de hellige krigernes hat og kampvilje, og dermed kan man skape mer terrorisme, hevder de. Og det høres unektelig ut som et vanskelig dilemma. Hjelper vi de fattige, så øker vi trusselen mot oss selv. Dessverre. Særlig for de fattige. For da må vi vel velge oss selv?

TROR VI PÅ DET, Kjell Magne Bondevik, vi som har møtt indianere i fattigslige hus, med nye husnummere på? Med et punkt å ankre håpet om framtida til? Der så vi et kraftig våpen - i kampen mot fattigdommen.

Men ikke mot terrorismen? Et våpen må ikke nødvendigvis rettes direkte mot en fiende. Fundamentalistene lever ikke i et vakuum. Muligens vil økt økonomisk utvikling i de samfunnene de lever i, gjøre dem enda mer hatefulle. Men samtidig får menneskene rundt dem et valg. Som indianerkvinnene vi danset med. De hadde håp om et verdig liv og trygghet for seg og sine.

Bin Laden kan ikke tilby sine hellige krigere annet enn en visjon og en svært utrygg framtid. Hans og framtidas islamske fotsoldater kommer også fra familier, steder og samfunn. Det er riktig at fattige Afrika ikke er fullt av terrorister. Men det er også riktig at fattige Afrika er fullt av mennesker med håp om et annet liv. Kampen mot fattigdommen dreier seg først og fremst om å gjøre disse håpene til virkelighet - både i Afrika og i resten av verden. Det finnes over en milliard fattige blant oss. Får de innfridd sine håp, skaper de ikke bare en ny verden for seg selv, men også for alle andre. I en slik verden ville kanskje fundamentalister av alle slag, både i Afrika, Guatemala og i Midtøsten, få problemer med rekrutteringen.

DET ER 11 ÅR SIDEN Bondevik danset i Guatemala. Da var han utenriksminister. I dag, som statsminister, forteller han oss at vi er nødt til å støtte bombingen av fattige Afghanistan - i krigen mot terrorismen. Kanskje må vi spørre oss, vi som har danset med fattige indianerkvinner, om mye ikke kunne ha vært annerledes i Afghanistan. Hvis vi hadde brydd oss litt mer og litt tidligere om landets innbyggere. Hvor mange av dem ville da, om de hadde et alternativ, valgt å støtte og kjempe for Taliban?

Hele Norges coronakart