KOMMENTARER

Kulturkrig og forskning:

De angriper forskernes frihet

I Danmark, Frankrike og USA blir visse humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskere presset og mistenkeliggjort av politikere som ikke liker forskningen deres. Det er uakseptabelt.

UTILBØRLIG: Politikere og statsledere har gått ut mot bestemte fløyer innenfor humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, nærmere bestemt de som handler om minoriteters situasjon. En av dem er Frankrikes Emmanuel Macron. Foto: Benoit Tessier / AFP / NTB
UTILBØRLIG: Politikere og statsledere har gått ut mot bestemte fløyer innenfor humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, nærmere bestemt de som handler om minoriteters situasjon. En av dem er Frankrikes Emmanuel Macron. Foto: Benoit Tessier / AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Den som vil forske på hvordan kvinner og minoriteter har det i vestlige land, kan komme til å måtte trå mer forsiktig enn før. Særlig hvis bestemte politikere får det som de vil. Og det er ikke bare de nye, høyreradikale regimene i Øst-Europa det er snakk om.

Også i Danmark, Frankrike og USA er bestemte humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag under press. De som presser, er makthavere i de samme landene, i et korstog som ikke bare truer fagene det er snakk om, men også ytringsfriheten og den akademiske friheten.

I Danmark har Morten Messerschmidt fra Dansk Folkeparti tatt til orde for å stenge ned hele forskningsmiljøer, særlig «kjønnsstudier og postkoloniale studier eller hva det måtte hete», og har bedt utdanningsministeren om tiltak for å hindre at slike fag «fortrenger alminnelige, lødige forskningsområder». Fagene han ikke liker, beskriver han som uvitenskapelige og holdningsbaserte.

Det er knapt rystende at slike takter kommer fra det høyrepopulistiske Dansk folkeparti. Men det er grunn til å heve både ett og to øyenbryn når utdannings- og forskningsministeren, Ane Halsboe-Jørgensen, synes å gi Messerschmidt rett. Ministeren siterer gjerne fra avisartikler som hevder at universitetene driver med «radikal indoktrinering», advarer forskerne mot blande politikk og forskning, og sier at dette er et problem som hun vil ta opp med universitetenes ledelse.

Så klart finnes det mye forskning, innenfor flere fag, som springer ut av forskernes politiske engasjement. Kanskje har de et brennende ønske om å kjempe mot urettferdighet i samfunnet, eller å skaffe dokumentasjon for meninger eller fornemmelser de har. Et slikt engasjement gjør ikke at forskningen blir dårlig. Det som avgjør, er ikke forskerens motiver, men i hvilken grad han eller hun har hatt en god idé, jobbet etter vitenskapelige metoder, og vært nøye med å sette sine egne teorier på prøve.

Men det er så sørgelig enkelt å spre mistanker mot humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Det har å gjøre med at de ikke er så orientert mot tall og kvantifisering som mange andre fag. De er mer analytiske, og derfor lettere å avfeie som «bare» aktivisme, synsing eller politikk. Men denne motstanden er selv ideologisk. Det er snakk om politikere som prøver å hindre at perspektiver de ikke er enig i, kommer fram.

Slike takter er det også i Frankrike, der president Emmanuel Macron har gått ut mot bestemte teorier som «i sin helhet er importert fra USA». Han har hevdet at det er splittende å gjøre samfunnsspørsmål «etniske», det vil si se etter rasisme eller strukturell diskriminering som forklaringer på det som ikke fungerer i Frankrike. Det er ikke vanskelig å se hva en slik holdning springer ut av, for Macron har vært en sterk tilhenger av det tradisjonelle franske idealet, der alle franskmenn, uavhengig av bakgrunn, forventes å forholde seg til verdier som sekularisme og ytringsfrihet.

Dette er idealer som har mye for seg, men når de brukes til å så mistenksomhet mot akademikere, er det et tegn på at Macron selv kunne hatt større respekt for ytringsfriheten han holder så høyt. Ikke er han alene heller: Kunnskapsminister Jean-Michel Blanquer har anklaget universitetene for å stå i ledetog med terrorister ved å gi dem mulighet til å rettferdiggjøre handlingene sine intellektuelt.

Minister for høyere utdanning, Frédérique Vidal, har i likhet med Blanquer brukt ordet «islam-venstre» om krefter hun mener korrumperer samfunnet og universitetene, og har lovet at universitetene skal undersøkes nærmere. Slike tanker innebærer, i sin ytterste konsekvens, at den som gjør noe som helst som kan gjøre en minoritetsfranskmann sint på det franske samfunnet, er medskyldige i terror, eller i alle fall motivert av et «hat mot vesten».

Dette bringer tankene til Polen, der den Oscar-belønte holocaust-filmen «Ida» ikke kunne vises på tv uten at et panel på forhånd hadde avvist filmens påstand om at polakker hadde bidratt til jødeforfølgelsene, og sådd tvil om den jødiske regissørens lojalitet til nasjonen; til Ungarn, der den høyreradikale presidenten Victor Orban har forbudt kjønnsforskningsprogrammer ved universitetene, og til USA. Før han ble stemt ut av det hvite hus ba president Donald Trump finansdepartementet om å revurdere om universitetene burde få beholde skattefritakene sine, fordi de drev med «radikal venstreorientert indoktrinering».

Forskning der aktivistiske holdninger har stått i veien for etterretteligheten, skal avvises. Og det er sant at amerikanske studenter og forskere, drevet av et ønske om å forandre samfunnet i progressiv retning, har angrepet såvel pensumlister som forskere og inviterte talere på en måte som ikke framstår som spesielt tolerant. Alt dette kan med rette kritiseres.

Men når folk med reell makt angriper hele fagfelt, hele verdenssyn, blinker varsellampene enda sterkere. Forskning på brytningene i samfunnet mellom menn og kvinner, mellom majoritet og minoritet, er ikke bare verdifullt, det er soleklart innenfor det universitetene skal drive med. Å si noe annet er å angripe ytringsfriheten og forskningsfriheten på en måte som demokratiske makthavere skal holde seg langt unna.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer