KOMMENTARER

Fattigdom i Norge:

De fattige drømmer om smuler

Fattigdommen er tilbake, og ønsker seg et viskelær og en regnjakke til jul. Det er som om Alf Prøysen har våknet til live.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I boka «Landet mot nord» bruker forfatter og historiker Mona Ringvej 22 sentrale personer til å fortelle historien om Norge gjennom 1000 år. Alf Prøysen er den siste.

Hvorfor akkurat han?

Prøysen skildret livet aller nederst ved bordet, fra den fattige husmannsplassen i det gamle klassesamfunnet, forteller Ringvej. Hun kaller ham «en forbindelse tilbake til fortidens stemmer».

I høst er det som om disse stemmene har blitt vekket til live igjen.

LANDET SOM GLEMTE FATTIGDOMMEN: Alf Prøysen, avbildet i 1964. Foto: Ivar Aaserud/ Aktuell/NTB
LANDET SOM GLEMTE FATTIGDOMMEN: Alf Prøysen, avbildet i 1964. Foto: Ivar Aaserud/ Aktuell/NTB Vis mer

Det skjer ikke fordi det nærmer seg jul og vi hører på «Julekveldsvisa», men fordi en voksen mann står på «Debatten» i NRK og sier han ønsker seg et viskelær i julepresang. En mor forteller at hun sitter under et teppe og spiser brødskiver for å spare penger.

4000 julegaveønsker henger på Kirkens bymisjons juletre i Haugesund, melder NRK Rogaland. Det var 1800 i fjor. Jente (18) ønsker seg regnjakke. Gutt (2) ønsker seg vintersko i størrelse 26.

Bård Tufte Johansen kommenterte det treffende i «Nytt på nytt»: Det er som om denne debatten er sponset av Prøysen-museet. Det er et sjokk.

SENTERPARTIETS LANDSMØTE: Trygve Slagsvold Vedum ble svært personlig i sin åpningstale. Video: Senterpartiet/Triple M. Klipp: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Økende priser på strøm og det meste annet har gjort vondt verre for Norges fattige. Vi snakker likevel som om dette er noe som plutselig skjedde nå i høst.

Fattigdommen har vært økende, lenge. Ekkoet fra Prøysen har lurt i bakgrunnen i mange år.

Vi kvier oss for å bruke ordet fattigdom. For å holde orden i debatten, er de fleste konsekvente med å bruke det statistiske begrepet: Vedvarende lavinntekt.

Det gjør ikke saken noe bedre. 115 000 barn bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det vil si at nesten 12 prosent av alle norske barn vokser opp i det vi må kunne kalle fattigdom.

Å kalle det noe annet ville være som å be fattigdommen banke på døra, og pent spørre om lov til å få komme inn i varmen.

Utviklingen de siste tiårene har dessuten fulgt en ganske bratt kurve. I 2000 var det bare fire prosent av norske barn som vokste opp i vedvarende lavinntekt.

Vi tenker kanskje at dagens fattigdom ikke er som den var før, for eksempel under Prøysens tid. Klasseskillene var eksplisitte. Bonden solgte heller gården enn å gi den i odel til sønnen som ville gifte seg med en jente fra en husmannsplass, som Ringvej beskriver.

Jeg er ikke så sikker. Tidene forandrer seg, og det samme gjør uttrykkene for utenforskap og distanse. Nå som de fattige har begynt å heve stemmen, trer detaljene fram.

Røde kors har dykket ned i dette. I en ny rapport har de spurt unge mennesker hvordan det er å vokse opp i vedvarende lavinntekt.

Fire av ti gruer seg til å gå på skolen, for der blir forskjeller forsterket og synliggjort. De må slutte på fritidsaktiviteter. Det hjelper ikke at de unge tar ekstrajobb, blir sponset av bekjente eller inngår spesialavtaler med trenere — det er ikke «løsninger som gir mulighet til deltakelse over tid».

De tar jobber for å hjelpe til med å spe på familieøkonomien, og møter ikke i bursdager fordi det er forventet å ha med en gave.

De ønsker seg grunnleggende ting som vinterjakker og varme sokker til jul.

Hverdagen for fattige har endret seg siden Prøysens tid. Det har også demografien. Men det har det vært merkelig lite oppmerksomhet rundt i høst.

Representantene for fattigdommen vi for eksempel har sett i «Debatten» har vært hvite i huden, og har ikke snakket gebrokkent.

Men seks av ti barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt har foreldre med innvandrerbakgrunn.

Det er kanskje enklere å sette fattigdom på dagsorden hvis du holder innvandringsdebatten på avstand?

Situasjonen krever at vi stiller et spørsmål: Hvorfor har vi har latt fattigdommen øke så kraftig i Norge de siste årene. Arbeidslinja har vært trukket fram som et viktig forklaring. Men er det noe mer, noe det ikke er så enkelt å snakke om?

Historien om nedbyggingen av velferdsstaten i USA har av enkelte blitt forklart med denne nøkkelfortellingen:

Da offentlige svømmebassenger i hvite områder måtte slippe til svarte, valgte mange å fylle dem med sement. I stedet for å dele på godene, valgte man heller å gjøre dem utilgjengelige for alle – også seg selv.

Fattigdomsdebatten er kompleks. Den aller viktigste grunnen til økende ulikheten i Norge de siste årene er ikke flere innvandrere, men at de rikeste har stukket fra.

Så da skulle det være mulig å skattelegge mer, eller?

Det bringer oss over på den politiske arenaen, hvor fattigdomsdebatten har spilt seg ut på en ganske pussig måte.

Fordi den pressede Ap/Sp-regjeringen lovte vanlige folks tur i valgkampen og fikk prisstigningen i trynet rett etterpå, må de nå svare for sine feil.

Men hvordan har utviklingen vært på området de siste årene?

Statistikken viser at under Erna Solbergs borgerlige regjering økte andelen barn i vedvarende lavinntekt kraftigere enn under den foregående rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg.

Det bidro nok til at «sosial utjevning» var blitt en dominerende sak under stortingsvalget i fjor, etter å ha vokst kraftig i velgernes oppmerksomhet. Mens fire prosent oppga det som viktigste sak ved valget i 2017, svarte 16 prosent at dette var viktigst i fjor.

Så hva nå, etter regjeringsskiftet? Nå virker det som om Støres regjering både har bevilget for mye og for lite til økonomisk omfordeling. Mer omfordeling enn næringslivet vil akseptere i form av økte skatter og avgifter, men for lite til å heve minstepensjonistene over EUs fattigdomsgrense.

Dette forteller noe om hvor manipulativ og utilstrekkelig den offentlige debatten kan være. Og om hvor vanskelig det fortsatt er å få vedtatt politikk som kan få folk ut av fattigdom.

Det slående fra historiene som fortelles, er jo hvor lite de fattige ber om. Smuler. Summen er likevel mer enn noen ser ut til å ville gi dem.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer