<strong>ET FENOMEN:</strong> Da BBC spilte inn tv-serien «Pride and Prejudice», var det ingen som så for seg den globale suksessen som skulle følge. Jennifer Ehle spilte Elizabeth Bennet og Colin Firth var Mr Darcy. Foto: Moviestore / Rex / Shutterstock Editorial
ET FENOMEN: Da BBC spilte inn tv-serien «Pride and Prejudice», var det ingen som så for seg den globale suksessen som skulle følge. Jennifer Ehle spilte Elizabeth Bennet og Colin Firth var Mr Darcy. Foto: Moviestore / Rex / Shutterstock Editorial Vis mer

KOMMENTARER

25 år siden tv-serien «Pride and Prejudice» ble sendt første gang:

De gjorde britiske gater folketomme

Tv-serien «Pride and Prejudice» ble et fenomen i 1995 og gjorde Colin Firth til stjerne. 25 år senere regnes den fremdeles som en milestein.

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det var underlig med det. Seks søndager på rad, for nøyaktig 25 år siden, ble gatene i britiske byer stadig mer folketomme. De få, ensomme skikkelsene som lusket rundt hushjørnene var for det meste menn. De andre satt hjemme, med tv’en trygt stilt inn på BBC One, for å få med seg hvert sekund av «Pride and Prejudice», tv-serien basert på Jane Austens roman fra 1813.

1995-versjonen av «Pride and Prejudice» var et fenomen, en tv-serie som endret en hel sjanger og som sendte Colin Firth, som spilte Mr Darcy, med rakettfart opp på stjernehimmelen. Da serien gikk på NRK året etter, var jeg selv en av de mange som satt storøyd foran skjermen en gang i uken. Uforglemmelig var den gangen jeg ikke kunne være hjemme, og foreldrene mine lovet på tro og ære å ta opp kveldens episode på video. Så klart gikk noe galt med opptaket, og da jeg kom hjem og skjønte at det ikke lå noen episode og ventet på meg, reagerte jeg med så overveldende og akutt fortvilelse at mamma måtte ringe rundt til venner og kollegaer til hun fant én som hadde et fungerende opptak, og kjøre og hente videokassetten til meg.

Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hun ikke hadde lykkes. Det dreide seg nemlig om den magiske fjerde episoden, der hovedpersonene Elizabeth Bennet og Mr Darcy gjenforenes på godset Pemberley. I en årrekke var den episoden noe av det ultimate i kose-tv for meg og opptil flere andre jeg kjenner. Og ja, det er også episoden der Mr Darcy trasker gjennom gresset i våt, hvit skjorte etter en svømmetur. Colin Firth kan til dags dato knapt gjøre et intervju uten at noen henviser til den scenen.

Men hvorfor ble akkurat denne tv-serien så enorm? Noe av det hadde å gjøre med flaks og teft i valg av folk, både foran og bak kamera. I rollene som Elizabeth og Darcy, den livlige nesteldste datteren i en strevende middelklassefamilie og den arrogante rikmannen som forelsker seg i hverandre, sjarmerte Jennifer Ehle og Colin Firth både publikum og hverandre. De ble et par under innspillingen.

«Pride and Prejudice» er også noe så sjeldent som en tv-serie som gjorde en stjerne av manusforfatter Andrew Davies. På forhånd hadde Davies og produsent Sue Birthwhistle snakket sammen og funnet ut at de var skjønt enige: «Pride and Prejudice» er, til syvende og sist, en historie om sex og penger. Davies sørget for at serien ble langt mer sexy enn hva britene var vant til i kostymedramaene sine, men alt var gjort subtilt: Mennene rir om kapp på kraftfulle, galopperende hester, Elizabeth leker med en stor hund, hun trasker over åkeren og blir svett og andpusten og glødende.

Natur og kropp er merkbart til stede, samtidig som konvensjonene krever at menn og kvinner holder seg på dydig avstand. Selv de mest intense, skjelvende samtalene innledes med et bukk og et kniks og høflige spørsmål om familien. Begjæret og sanseligheten lyser, men må holdes stramt i tømme. Sånt blir det erotisk spenning av.

Det blir særlig tydelig når tv-serien settes opp mot spillefilmen «Pride and Prejudice» fra 2005. Det er fascinerende hvordan filmen, som har Keira Knightley og Matthew Macfadyen i hovedrollene, kan fortelle akkurat samme historiene, med mange av de samme dialogene intakt, og likevel fremstå som langt mer vassen og sentimental. Ta bare en av historiens mest berømte scener, der Mr Darcy frir til Elizabeth og får nei. Han, parten med langt høyere status, føler at han gjør henne en tjeneste ved å fri til henne. Hun er fornærmet på vegne av seg selv og familien sin, og gir ham en skjennepreken i tillegg til avslaget. I spillefilmen foregår denne scenen ute på den vindblåste heia, mens stormen og regnet pisker dramatisk rundt ørene på de innbitte hovedpersonene.

Regissør Joe Wright våger ikke å la Mr Darcy være så arrogant som han er i romanen: Seeren får allerede tydelige hint om at han egentlig er såret og misforstått. Da er det en lise å vende tilbake til samme scene i 1995-tapning, der Jennifer Ehle og Colin Firth, fanget i en av de evinnelige salongene, hugger løs på hverandre. Denne Mr Darcy ber ikke om unnskyldning for noe, han mener hvert eneste nedlatende ord han sier, samtidig som hjertet hans åpenbart går i grus. Vi kan føle med ham og himle med øynene på samme tid — og enda litt senere tenke at han kanskje hadde et poeng, for Elizabeths familie er rimelig redselsfull.

Det nådeløse portrettet av Bennet-familien er skapt av en forfatter som aldri var sentimental. Hun var en distansert, tøff dame som krever distanserte, tøffe, fortolkere. En medrivende romantikk springer ut fra en nøktern realisme, og det er denne friksjonen som gjør at BBCs «Pride and Prejudice» har tålt sine 25 år så godt.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer