KOMMENTARER

«Atlantic Crossing»:

De må slutte å lure oss

Storsatsingen «Atlantic Crossing» serverer grove historiske feil. Det er på høy tid at historiske filmer og tv-serier slutter å fordreie historien om 2. verdenskrig.

STORSATSING: Sofia Helin, Tobias Santelmann, og Kyle MacLachlan spiller hovedrollene i det historiske dramaet «Atlantic Crossing». Video: NRK Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Historien er et underlig, buktende dyr. Den kan forstås og fortolkes på mange måter. Men den kan ikke uten videre bli det du helst skulle ønske at den var. Det som har skjedd, har skjedd.

Så hva gjør NRK og produksjonsselskapet Cinenord, når de så fryktelig gjerne vil fortelle et heltinneepos om kronprinsesse Märtha av Norge, i storsatsingen «Atlantic Crossing»? De gir blaffen i at historien kanskje ikke gir dem akkurat det de helst ville ha, og legger ut på en narrativ heisatur der kronprinsessen fremstilles som den som nærmest egenhendig får amerikanerne og president Franklin D. Roosevelt til å gå med i krigen på alliert side. Selv ga jeg serien terningkast 2 i Dagbladet, av rent kvalitetsmessige årsaker. Men jeg har sittet og ventet på et oppgjør fra historikerne, siden serien beskrev prosessene frem mot dramatiske politiske avgjørelser på en måte slike avgjørelser åpenbart ikke ble fattet: Impulsivt, uten debatt, styrt av følelser og personlige relasjoner.

Og nå begynner de å komme. Mandag skrev forfatter og kongebiograf Tor Bomann-Larsen en flengende kritikk av «Atlantic Crossing» på NRKs egne nettsider, der han kaller serien «fake history» og viser hvordan serieskaperne gir kronprinsesse Märtha en ufortjent hovedrolle i en av amerikanernes viktigste strategiske beslutninger.

Bomann-Larsens kritikk i seg selv er ram nok til å stille seg svært kritisk til NRKs gigaproduksjon, om det ikke også hadde vært for det hårreisende svaret fra regissør Alexander Eik i Nyhetsmorgen: Kritikerne selv må kunne bevise at dette ikke skjedde. Med andre ord: Vi står i praksis fritt til å finne på hva det skal være om personer som faktisk har levd, som har etterkommere i live og et omdømme som står på spill, og hvis du ikke var i samme rom som dem må du bare holde munn. At det finnes massiv dokumentasjon på at prosessene var annerledes enn slik de fremstilles i serien, hjelper ikke.

Dette er en nesten bisarr ansvarsfraskrivelse fra noen som har fått forvalte minst 157 millioner kroner, store deler av det fellesskapets midler, for å fortelle denne historien. Det er en holdning som ikke tar innover seg at populærkulturen er uhyre viktig for å spre kunnskap om historien — for de fleste kommer den første og kanskje eneste kjennskapen til bestemte historiske personer og begivenheter gjennom denne typen fortellinger — og at det faktisk innebærer et ansvar for ikke å villede seerne sine.

Det er en side av saken at den som skal gjenfortelle historien for et bredt publikum uten forhåndskunnskaper, alltid må gjøre visse endringer i stoffet. Historien i råversjon er som regel for innforstått, innfløkt og folksom til at pinlig nøyaktighet vil være den beste løsningen. Som regel må det visse forenklinger og formidlingsgrep til. Men dette må gjøres for å få historien til å tre klarere frem, ikke for å fordreie den og forvrenge den, eller til å gi Norge og nordmenn en oppblåst rolle i verdens store begivenheter, på bekostning av de som faktisk var der og sto i stormen.

Det siste er viktig, fordi det er en klar tendens i de siste årenes filmer og tv-serier fra andre verdenskrig at de tegner opp et nasjonalromantisk, naivt og populistisk bilde av okkupasjonen. Filmer som «Max Manus» og «Den tolvte mann» handlet alle om gode nordmenn med en banal og urokkelig overbevisning om at de onde tyskerne må bekjempes, og som så går hen og gjør det rette. De har kanskje et sammenbrudd eller to underveis, men deres klokkertro eller heroisme er aldri i tvil.

Den som sammenligner disse verkene med eldre norske filmer som «Ni liv» (1957) eller «Kalde spor» (1962) vil bli slått av hvor mye mer nøkternt og nyansert norske filmskapere pleide å behandle disse historiene. I «Ni liv» skildres de norske motstandsfolkene som hjelper den flyktende Jan Baalsrud (Jack Fjelstad) som slitne og litt gretne, uenige om hvordan det er best å gå frem, og mistenksomme overfor egen familie fordi de frykter å bli avslørt. I «Kalde spor» får en grenselos (Toralv Maurstad) valget mellom å hjelpe en gruppe fremmede og en som står ham personlig nær, og tar en avgjørelse som skal plage ham i mange år etterpå.

Når vi sammenligner disse filmene med vår tids krigsepos, kommer de siste til kort i nesten komisk grad. De norske motstandsmennene i «Den tolvte mann» ypper med tyskere i åpent lende og hilser hverandre med et salvelsesfullt «Alt for Norge». De opptrer som ukomplisert patriotiske og ganske dumme. Kronprins Olav i «Atlantic Crossing» kommer med floskel etter floskel om å kjempe for landet sitt, uten at filmskaperne tar høyde for at kronprinsen tidligere hadde skrevet at et nært forhold mellom Tyskland og England var det eneste håpet for et trygt Europa, i et brev til sin britiske fetter, prinsen av Wales. Å se kronprinsens oppgjør med slike tidligere tanker ville vært uendelig mer interessant enn å se ham lire av seg slagord.

Grunnen til at det blir slik, er like banal som forstemmende: Dette er bekvemme historier som stryker nordmenn medhårs, og det er hundretusener av seere som gjerne ser dem. Dette er grunnen til at NRK og filmbransjen, som begge forventes fra politisk hold å ta store markedsandeler, kaster millioner etter den som måtte ønske å prøve seg. Men dette er investeringer som gir dårlig avkastning i alt annet enn seertall, og de bør revurderes dramatisk.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer