DEBATT

Formuesskatten

De rike er ikke skatteeksperter

Debatten om formuesskatt, og Bø kommunes formuesskattekutt har rast de siste dagene. Det har vært en debatt med steile fronter, og i dagene etterpå har det kokt i både sosiale og tradisjonelle medier.

BLITT KALT DUM: Jeg har blitt kalt dum av så mange mangemillionærer, på så mange forskjellige måter, denne uka at jeg snart mister tellingen, skriver Kari Elisabeth Kaski (SV). Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
BLITT KALT DUM: Jeg har blitt kalt dum av så mange mangemillionærer, på så mange forskjellige måter, denne uka at jeg snart mister tellingen, skriver Kari Elisabeth Kaski (SV). Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Annonse

La meg starte med det jeg synes er positivt. Jeg syns det er bra at personer som Herbjørn Hansson, Kristian Adolfsen, Trygve Hegnar og Bent Eidissen stiller opp til diskusjon og debatt. Landets rikeste stiller altfor sjelden til åpen debatt, og næringslivets ledere sier altfor sjelden offentlig hva de mener. Og jeg lytter alltid, uansett hvem jeg møter til debatt.

Mindre positivt er måten debatten har blitt ført. Jeg har blitt kalt dum av så mange mangemillionærer, på så mange forskjellige måter, denne uka at jeg snart mister tellingen. Adolfsen har kalt meg «kunnskapsløs». Til Nordlys sa han at jeg «skjønner ikke en dritt». Trygve Hegnar klaget i en lederartikkel i Finansavisen over at jeg «kan ikke, eller vil ikke, høre og lære». Til og med Kristin Clemet fra tankesmia Civita klager over at jeg ikke lytter til alt jeg blir forklart. og at mine motdebattanter «taler for døve ører».

Jeg har rukket å bli lei av å bli kalt kunnskapsløs av folk som forteller meg ting jeg har hørt før.

Jeg hater å måtte være den som forteller dem det, men det å høre etter, betyr ikke alltid at man er enig. At noen av Norges rikeste menn betaler formuesskatt, gjør dem ikke til skatteeksperter. Det er ikke gitt at skattesystemet som de ønsker seg, er det beste.

I tillegg til deres anekdoter og fortellinger, må jeg lene meg på empirien og forskningen jeg har tilgjengelig. Empirien har jo også den fordelen at den, i motsetning til Hansson, Adolfsen, Hegnar og Eidissen, ikke er skjemt av egeninteresser.

Og hva sier empirien? For det første, at høyresidens gjentatte forsøk på å bevise hvor skadelig formuesskatten er for norsk næringsliv, aldri fører fram.

For det andre, at det er eiere av de mest solide bedriftene som betaler formuesskatt.

For det tredje, at eksempel på eksempel fra det offentlige ordskiftet om en norsk investor eller bedriftseier som må ødelegge bedriften sin for å betale formuesskatt, ikke viser seg å stemme. (Når høyresiden så iherdig har lett etter denne mytiske skikkelsen i så mange år nå, så må man nesten begynne å anta at grunnen til at de aldri finner henne, er at hun ikke finnes.)

Så er heller ikke jeg blind for at det finnes eksempler på at formuesskatten slår uheldig ut. Det gjør det, som det gjør for alle skatter og avgifter. Men som politiker kan jeg ikke utvikle et skattesystem som tilpasses enkelte uheldige utslag.

Alle skatter og avgifter gjør at både folk og bedrifter sitter igjen med litt mindre penger enn vi hadde før skatten ble betalt. Og skatter og avgifter både vrir og påvirker atferden vår.

Skal vi finansiere offentlige investeringer i folk og i omstilling trenger vi skatteinntekter. Akkurat hvilket nivå er det politisk uenighet om. Men uansett om man er representant for et parti som ønsker seg et lavt skattenivå, eller om man som meg er representant for et parti som mener framtidas utfordringer krever større investeringer enn i dag, og dermed også et høyere skattenivå på de rikeste, foretar man avveininger mellom hensyn til inntekter og effektivitet.

I et slikt bilde er det svært gode grunner til å ha en formuesskatt. Ingen av studiene som er gjennomført, gir belegg for at formuesskatten er skadelig for norsk økonomi eller næringsliv. Den forrige skatteutredninga fra Scheel-utvalget anbefalte å beholde den, og skrev også at det er vanskelig og uheldig å frita «arbeidende kapital» fra skatten. Regjeringens egen utredning om formuesskatten konkluderte med det motsatte av det regjeringen ønsket.

At noen synes det er dumt å betale formuesskatten, er rett og slett ikke et godt nok faktagrunnlag for å fjerne disse skattene hvis de er samfunnsnyttige. Og det er formuesskatten.

Jeg lytter gjerne til forslag til forbedringer av skattesystemet og formuesskatten. Men Adolfsens forslag, å fjerne formuesskatten og øke selskapsskatten, vil føre til økt ulikhet og at vanlige folk skal bære en større del av skattebyrden i Norge. Det mener jeg er svært uklokt. Uten formuesskatten vil vi få en stor økning av svært rike nordmenn som overhodet ikke betaler personlig skatt. Mange av disse tok i perioden før innføringen av utbytteskatten i 2005, ut store utbytter som de kan leve av i all overskuelig framtid. Og i valget mellom formuesskatt og selskapsskatt, påvirker den førstnevnte norsk næringsliv mindre.

Uten formuesskatten vil også de økonomiske forskjellene øke dramatisk i Norge. Formuesskatten er den skatten som omfordeler mest, fra de aller rikeste til alle andre. Et samfunn med små forskjeller er et bedre samfunn å bo i for oss alle. Og det er jo nettopp i denne norske modellen, med en velferdsstat hvor vi løser oppgaver i fellesskap, at folk som Adolfsen, Hansson, Hegnar og Eidissen har blitt så rike. Norge er et av verdens beste land å investere og drive næringsvirksomhet i.

Fordeling av ressurser handler også om fordeling av makt. Vi vet at opphopning av ressurser hos noen få, rike, også kan føre til at denne gruppen får økt politisk innflytelse. Debatten om formuesskatt viser at vi allerede er der.

For det er noe av det som sitter sterkest igjen i meg etter å ha deltatt i debatten om formuesskatt over tid.

Jeg sier i denne kronikken at jeg gjerne tar imot råd, uansett hvem de kommer fra. Men det er ikke råd og innspill herrene som har vært med i denne runden, har kommet med. De har framsatt krav. Det er mulig de er vant til å gjøre det i næringslivet, men sånn fungerer ikke demokratiet og den politiske debatten.

Under debatten sa Hansson at det jeg sier er farlig. Og at han ikke vil at politikerne skal bestemme over ham. I etterkant av debatten har Adolfsen som sagt, uttalt at jeg «ikke skjønner en dritt». Kanskje ikke så overraskende fra en som tidligere har uttalt at Oslos byrådsleder Raymond Johansen ikke kan noe om økonomi, fordi han er «rørlegger».

Slike utsagn gjør at det er vanskeligere å ta innspillene fra den kanten på alvor. Både fordi de vitner om klasseforakt og total mangel på respekt for motsatte perspektiv og synspunkt, men også fordi de vitner om en grunnleggende misforståelse av hva et liberalt demokrati er. Det består av folkevalgte politikere som, forhåpentligvis med stor ydmykhet, tar beslutninger på vegne av velgerne som stemte dem fram.

Disse beslutningene påvirker også landets rikeste. De skal selvsagt få uttrykke sin mening om beslutningene, både gjennom stemmeseddelen og gjennom den løpende debatten. Men deres mening er ikke verdt mer enn alle andres bare fordi de er rike.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer