DEBATT

Julefeiring:

De siste kronene på kortet

Tross strømpriser, matpriser som stiger, mangel på julegaver. Vi har hverandre.

HØYTID: Julen kan for mange være en vanskelig tid. Foto: Shutterstock/NTB
HØYTID: Julen kan for mange være en vanskelig tid. Foto: Shutterstock/NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I dag handlet jeg inn mat for de siste dagene før jul, for de siste kronene på kortet.

Julemiddag får jeg heldigvis hos familie.

Handlingen går trått, og jeg går forbi en dame med en liten gutt på slep - finger'n i nesa og et sjenert smil som kunne smeltet et hvert hjerte. Han ser stort på meg, og drar gjentatte ganger i morens kåpe. Gutten hvisker iherdig: «Mamma. Mamma, se da. Mamma, hun har blått hår!». Han vagger bort til meg i utedress, prikker meg på armen, og spør hvorfor håret mitt er blått.

JULESKUM: Line skriver om sin rørende gest. Foto: Privat
JULESKUM: Line skriver om sin rørende gest. Foto: Privat Vis mer

Jeg setter meg på huk, og smiler lurt når jeg forteller at jeg egentlig jobber på Nordpolen. Før jul er håret mitt farget av all isen og kulden. På julaften blir det rødt, for da kommer all varmen fra alle som feirer jul.

Gutten ler og ser på meg med store øyne. Moren smiler, og nikker bekreftende når gutten ser tvilende på henne. Moren ser på meg, smiler og beklager maset. Skulle da bare mangle.

Så går jeg videre, men overhører denne uskylden henrykt spørre moren om juleskum. Du vet, slike godteri-skumnisser. Jeg hører moren svare at det har de ikke råd til. Hører tonen i stemmen hennes. Den samme tonen jeg selv bruker når jeg unnskyldende sier det samme til mitt eget barn.

Jeg ser på egen handlekurv. Ett brød, to typer pålegg, en First Price-pizza, smør, First Price-pose med bagetter. En pose med klementiner har jeg unnet meg. Jeg trenger ikke to forskjellige pålegg. Jeg trenger ikke «fancy» juleleverpostei. Derfor bytter jeg til den gule boksen - den med bilde av et barn på.

Så plukker jeg med meg en pose med juleskum. På veien ut ser jeg moren og sønnen gå ut av butikken, til snøfallet som faller så sakte og tungt, som et teppe for å gjemme bort alt det mørke. For å lysne opp den lille gleden vi alle prøver å holde på.

Tross strømpriser, matpriser som stiger, mangel på julegaver. Vi har hverandre. Og snøfallet. Jeg prikker moren forsiktig på skuldra, og spør om jeg får lov til å gi gutten en julegave.

Jeg jobber jo tross alt på Nordpolen. Hun smiler, og sier svakt noe om at det trenger jeg jo absolutt ikke gjøre. Så sniker jeg posen med juleskum over til henne, uten at gutten ser. Hun skjønner at jeg overhørte hva som blir sagt.

Hun smiler. Sier ingenting. Legger bare armene rundt meg, og klemmer. Klemmer lenge. Så vi står der i snøfallet. Klemmer. Luene våre blir sakte farget hvite. Vi lyser nok opp vi også, der vi står. I stille forståelse.

FRA KALDT TIL VARMT: Juletre trives i kulda, derfor bør det akklimatiseres før du tar det inn i stua. Her får du tipsene! Video: Embla Hjort-Larsen. Vis mer

Den lille uskylden titter på meg fra bilsetet sitt i den slitne Fiaten. Disse uskyldige blå, som man skjermer så godt man kan fra all urett. Som ikke fortjener en fattig jul. Som fortjener så mange poser med juleskum at han nesten sprekker. Men han smiler. Han smiler så stort at jeg glemmer den usle handleposen min.

Strømmen kan være det samme. Kulda biter ikke lenger. Den varmen jeg får fra dette stille øyeblikket, denne klemmen, det holder. Det holder til neste jul.

Hun trekker seg tilbake, og tårer mellom linjene som er tegnet fint under øynene hennes.

Bekymringer som med tida setter disse sporene. Et liv med erfaringer, glede, sorg, latter og tårer. Jeg smiler tilbake. Vi går hver vår vei. Jeg hører uskylden rope når moren åpner døra. «Ha det, nissen!».

God jul, lille du. Kanskje vi alle kan leve litt varmere snart. Kanskje vi alle kan ha råd til å kjøpe en pose med juleskum, uten å tenke over hva vi da må ofre. For usle 46 kroner. Kanskje vi en dag ikke trenger å klemme hverandre til tårene triller over en liten plastpose med søtt. Kanskje vi en dag kan klemme hverandre, bare fordi det er hyggelig å sees.

Fordi det er jul.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer