DEBATT

Pride-festivalen:

De som baner vei

Også for åpne homofile kan terskelen for å gå i Pride-paraden være høy.

FORDOMMER: Den paraden jeg så første gang jeg opplevde den live, var mye mer annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg var så full av mine egne fordommer at jeg ble overrasket over at de fleste var fullt påkledde, skriver kronikkforfatteren. Her fra Prideparaden i Oslo 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB
FORDOMMER: Den paraden jeg så første gang jeg opplevde den live, var mye mer annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg var så full av mine egne fordommer at jeg ble overrasket over at de fleste var fullt påkledde, skriver kronikkforfatteren. Her fra Prideparaden i Oslo 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Et kilometerlangt opptog med nakne kropper som glinser om kapp med glitter, paljetter, lakk og lær. De som går der er for skrullete, for fargerike, for flamboyante. Det er for annerledes. Det er ikke meg.

Jack Tierney ruller gjennom Londons gater i stor fart, men i framtiden må han kanskje roe ned litt på hastigheten. Video: Rødt Kort Vis mer

Dette var på et tidspunkt mine tanker. Det samme tenkte, og tenker, tusenvis av andre unge som tilfeldigvis forelsker seg i samme kjønn. Både de som er i det berykta skapet, men også mange av oss som for lengst har fortalt omverdenen at vi er homofile. Og det er kanskje ikke så rart. Bildene media har servert oss fra Pride gjennom oppveksten, har ofte fokusert på det mest outrerte.

Det som skiller seg mest ut. Forståelig nok. Hvis jobben din er å redigere forsiden på en nettavis, med mål om å generere flest mulig klikk, så er bilder av nakne menn med masker eller halsbånd, eller noe annet Ola og Kari nordmann ikke ser til daglig, mer fristende.

Også de som bare har opplevd paraden gjennom nyhetsdekningen på TV har i hovedsak fått se nedklippede segmenter med mye naken hud. Pressen har nok ikke så rent lite av æren for at mange som aldri har sett paraden, sitter med inntrykk av den som veldig seksualisert, eller i beste fall «litt mye».

Den paraden jeg så første gang jeg opplevde den live, var mye. Mye annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Helt annerledes enn det etterlatte inntrykket skapt gjennom utdrag i mediene og forsterket av fordommene til de som ikke deltar.

Jeg var så full av mine egne fordommer at jeg ble overrasket over at de fleste var fullt påkledde. Mange, kanskje til og med flertallet gikk for å vise støtte. Der var stolte mødre, fedre, bestemødre, politikere fra ulike partier og uniformerte menn og kvinner fra politi og forsvar. Medmennesker. Kort sagt folk fra alle samfunnslag. Et hav av folk som feiret at kjærligheten kommer i alle former. Mangfoldet var totalt og aksepten overtydelig.

Gleden og stoltheten første gang jeg gikk i paraden, overgår det meste annet. Mange hadde sett meg. Med glitter i ansiktet og blomsterkrans rundt halsen. Jeg brydde meg ikke en døyt. Det jeg hadde kviet meg for, ble en viktig brikke i det å akseptere seg selv fullt ut. Der innså jeg at vi absolutt alle er annerledes.

Det finnes ingen normal, selv om noen er likere enn andre. Ulikhet er ikke negativt. Det er flott. Og hva illustrerer det bedre enn regnbuen? En helrød regnbue er ikke noe å trakte etter. Det er ulike farger på rekke og rad som gjør den slående. Når NRK i år for første gang sender hele paraden direkte på TV, blir det viktig folkeopplysning. Det kommer til å gi mange en aha-opplevelse de ellers aldri ville fått.

Selv hadde jeg aldri et godt svar de åra venner spurte hvorfor jeg ikke gikk i paraden. At jeg som åpen homofil, som drar på homseklubber i helgene, sannsynligvis var redd for å bli satt i bås med dem. De som gikk i høye hæler og paljetter. Jeg var jo ikke «sånn». På datingapper og nettsider for homofile er det fortsatt mange som omtaler seg selv som «guttegutt», «straightacting» eller liknende.

Som bevisst eller ubevisst har et ønske om å distansere seg fra mangfoldet. Det at mange spør hvem som er «dama i forholdet» i et par med to menn bygger nok opp om slik. Et behov for å distansere seg fra det feminine.

For mange er det et element av «jeg er ikke som dem» som ligger bak. En bekymring for at noen skal se på deg med nye øyne. Se ned på deg. Kanskje er det en indre aksept som ikke har kommet helt på plass. Jeg tror dette først og fremst bunner i en frykt for hva omgivelsene måtte mene. Kanskje ikke alltid med rette, men forventningen om reaksjoner stammer fra et sted.

Det er beskrivende for hvor langt vi har kommet at mange som selv er homofile fremdeles ikke er komfortable med å gå i Pride.

Derfor må vi feire Pride. Derfor må vi ha en mangfoldig parade. Derfor må vi få flere til å gå. Hvert eneste år. Og vi må gå for dem som ikke kan eller vil gå selv. Enda. Den befriende gleden og enorme kjærligheten man føler på når man går gjennom Oslos gater, sammen med et folkehav av andre som går i det de vil, og er den de der, uten å tenke på hva andre måtte mene. Følelsen av å innse at sidekvinnen er like bra som sidequeenen. Den unner jeg alle å oppleve.

Til deg som kvier deg, og som syns det virker litt skummelt er oppfordringen like enkel som stor. Gå i paraden. Hopp i det. Du kommer aldri til å angre. Gjør det!

Og når du er der: Husk å smile til og slå av en prat med de i lakk og lær. De som går i drag. De med glitter og paljetter. De som mange av oss har distansert oss fra. Ja, alle de som stolt viser fram sider av seg selv vi ikke ellers ser.

For de er søren meg de modigste og frieste i hele paraden. Det er de som baner vei.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer