KOMMENTARER

Ved årsskiftet

De tapte mulighetenes tid

Hva kjennetegnet Europa de 20 åra etter det optimistiske årtusenskiftet for 20 år siden? Jo, at det aldri var beredt på de overraskende mange krisene som veltet over kontinentet, skriver Morten Strand.

SELFIE MED FLYKTNING: Ingen har som Angela Merkel her preget Europa de siste 20 åra. Foto: Reuters/NTB
SELFIE MED FLYKTNING: Ingen har som Angela Merkel her preget Europa de siste 20 åra. Foto: Reuters/NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Over hele kontinentet i nesten hele forrige århundre lød et samstemt kamprop fra den til enhver tid oppvoksende slekt. Fra den borgerlige, sterkt antikommunistiske kristelighet, i speiderbevegelsen. Til den kommunistisk inspirerte barneorganisasjonen i Sovjetunionen og østblokken, pionerene. På begge sider av jernteppet måtte unger svare på den nærmest militære oppfordringen fra sine ledere:

«Vær beredt!» lød oppfordringen: Og ungene svarte i kor: «Alltid beredt.»

Som guttunge opplevde jeg det fra begge sider, fra speiderbevegelsens brakke på Vestgrensa ved Blindern i Oslo, der det sterkt imot formålsparagrafen var rikelig med pornoblader på loftet. Til skole 77 i Moskva, der det like langt unna formålsparagrafen vanket billig portvin og røyk bak gymsalen, dit lærerne sjelden våget seg. Det var tross alt en eliteskole, der det satt langt inne for skolen å konfrontere de mektige foreldrene med alle avkommets viderverdigheter. Det var enda en form for livsløgn og korrupsjon i høy-kommunismens tid. Og til tross for all vår dobbeltmoral i begge verdener, vi levde i vår tid: «Vær beredt! Alltid beredt.» «Byit gotov! Vsegda gotov.»

TELEFONSAMTALER: Carl Bernstein har snakket med kilder i fire måneder om hundrevis av telefonsamtaler Trump har hatt med andre statsledere. Vis mer

Vi var altså forberedt - eller beredt - på hvert vårt vis, på begge sider. Og så skulle det vise seg at vi likevel var nesten like dårlig forberedt på det som skulle komme da den ideologiske konfrontasjonen forsvant. Vi har kommet til årtusenskiftet. Og der Sovjetunionen og kommunismen hadde feilet, og var kastet på historiens absolutte skraphaug, så var det nå vår tur, Vestens tur, til å feile. Om dette handler den nederlandske journalisten Geert Maks siste bok: «Store forventninger». For også vi - seierherrene - var langt fra beredt. I 20 år har vi vært påfallende dårlig beredt. På det aller meste. Viser det seg. Ved nærmere ettertanke.

Boka til Mak er en vekker. Til ettertanker. For så presis i sine analyser og skildringer er Mak, at han har skrevet boka som alle utenriksjournalister med respekt for seg selv skulle ønske at de selv hadde skrevet. Og her skal man lytte, for dette er komplimenter som sitter langt inne.

Hva gikk galt? 11. september 2001 smalt to passasjerfly inn i twillingtårnene på Manhattan i New York, og verden ble aldri den samme. Det spektakulære terrorangrepet førte ikke bare til de katastrofale krigene i Afghanistan - som man tross alt kunne begrunne - og Irak, som på ingen måte lot seg begrunne. Mak konstanterer at i løpet av uker så gikk Europas innvandrere fra å være nettopp «innvandrere» til å bli «muslimer». De var med andre ord plutselig stigmatiserte som potensielle terrorister. Og som stigmatiserte vendte stadig flere unge muslimer seg mot ytterliggående moskeer, og begynte å gå i klær som ble identifisert med radikal islam. Og vi hadde det gående med karikaturstrider og terror. Europa ramlet inn i «de» og «vi».

EU er en hardt prøvet aktør i perioden. Euroen kom i 1998 som en velsignelse for oss reisende. Men ble på mange måter en forbannelse - og i hvert fall ei tvangstrøye - da finanskrisa rammet kontinentet i 2008. Da forbundskansler Angela Merkel reddet euroen to år seinere var den protestantiske prestedattera stappfull av nettopp protestantisk etikk. Svindlerne og jukserne med budsjettene i Hellas og andre land i sør måtte ikke bare betale for seg, hvilket de aldri klarer. De måtte betale for sine synder. Hvilket de fortsatt gjør, med en arbeidsledighet på 40 prosent blant unge i Hellas, ti år etter katastrofen som fjernet 25 prosent av økonomien. Protestantisk etikk trumpet økonomisk fornuft, og bankene ble kjøpt ut, mens store deler av Europas middelklasse ble de økonomiske taperne.

Nestekjærlighet var en annen side av Merkels bakgrunn som preget perioden. Da hun høsten 2015 åpnet grensene for flyktningene som sto fast på Balkan, visste hun ikke hva hun gjorde. En million flyktninger strømmet inn over et kontinent som var helt uforberedt. Stengte grenser, et mottakssystem som brøt sammen, og totalt mangel på solidaritet, var noen konsekvenser. Et endret politisk landskap, med fascisme på frammarsj, ytterligere skepsis til EU, og enda mer «de» og «vi», var andre konsekvenser.

Og da Ukraina banket på EUs dør vinteren 2014, under enda en revolusjon, var unionen opptatt av krumming på agurker og størrelser på lokk på syltetøyglass, i steder for folks lengsler og sjeler. For politikk er mer enn Brussel-byråkratenes tekniske tilpassinger. La oss derfor ta med brexit i samme slengen, enda en ulykke for unionen.

Til tross for alt som også har gått bra de siste 20 åra, er det grunn til å felle noen tårer for vårt kontinents mange misbrukte muligheter.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer