Det var rett og slett for mye penger å tjene på henne. Det er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett «Framing Britney Spears». Det er New York Times som står bak den nye dokumentaren om hvordan hun som en gang var verdens største popstjerne havnet under et strengt og gåtefullt formynderskap.

Britney, som nå nærmer seg førti, kan opptre for fulle hus i Las Vegas, men rår fremdeles ikke verken over sin egen person eller sin egen økonomi. I 2008 ble faren hennes, James Spears, innsatt som verge, og han fortsetter å ha mye av kontrollen med pengestrømmen datteren genererer.

James Spears kommer ikke så godt ut av «Framing Britney Spears». Fra begynnelsen av framstår han som en distansert far, med alkoholproblemer og konkurser bak seg, og mest opptatt av pengene den talentfulle tenåringsdatteren hans kan tjene. Men filmen mer enn antyder at selve kulturen på tidlig 2000-tall la opp til at Britney Spears kunne gå fra å være et idol til å bli en galning i verdens øyne, en som kunne latterliggjøres, avfeies og avskrives.

Spears bykset inn i verdens kollektive bevissthet i 1998, med singelen «Baby One More Time» — og, ikke minst, med den videoen. Den seksten år gamle stjernen danset i skoleuniform og i klasserom som sa «ung tenåring», og med en bar mage og et suggestivt blikk som sa noe langt mer voksent. Spears og teamet hennes var noe nær verdensmestere i å sende doble signaler, det barnslige og det seksuelle samtidig, som gjorde at hun både kunne bli en heltinne for barn og et sexsymbol for voksne.