Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Debattdrømmen brast

Dagbladet satser hardt på debatt etter omleggingen, men hva slags bidrag er egentlig disse debattsidene til offentligheten? spør Halvor Finess Tretvoll.

«Vi ønsker å lede debatten i Norge,» sa tospannet som stod bak den høyt profilerte omleggingen av Dagbladet den 30. oktober i fjor. Daværende redaktør John Olav Egeland, flankert av kulturredaktør Hege Duckert, ble intervjuet i egen avis. De ville «opp» i markedet, og satset på kulturstoff - og debatt. Målet var å «appellere til det samfunnsengasjerte publikum,» slik Egeland sa det til Dagens Næringsliv 25. september. Debattsidene økte i omfang, fikk ny utforming og pen plassering blant kultursidene. Til og med i egenreklamen skiftet Dagbladet fokus: «Sterke meninger» ble til «hva mener du?». Det ble sogar opprettet en debattredaksjon med ansvar for debattinnlegg og kronikk.

Omleggingen åpnet med andre ord et potensielt rom for debatt som man ikke har sett maken til i den trykte pressen på mange år. Avisen er stor - tredje størst i landet - og innflytelsesrik. Debattsidene er lekrere enn tilsvarende sider i noen annen norsk avis, og de desidert mest fremtredende i de store riksdekkende avisene. Var det duket for opplyst, borende og bred samfunns- og kulturdebatt i dette sentrale rommet?

DET TOK IKKE LANG TID

før kulturfolk kommenterte debattsatsingen. «Det heile har enda i demagogi,» skrev kulturjournalist Jon Hustad i Klassekampen. Han var lei «personleg ureflektert liding» . Også Arne Ruth hadde innvendinger: «Når jeg leser ... Dagbladet nøye i dag, slår det meg at det i høy grad er eksperter som dominerer kronikk- og debattsidene,» sa han til Samtiden. Den tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter mente dette førte til at «den frie skribent og intellektuelle som ikke representerer noen institusjon, men en sak,» fikk mindre plass.

De tok begge feil. Det er langt mellom tårepersene Hustad avskyr. Bare fire prosent av innleggene faller i denne kategorien, og da har jeg vært streng - mot Dagbladet. Det er også en del frie skribenter, i motsetning til det Ruth hevder. 198 av i alt 336, for å være nøyaktig.

Dette er blant resultatene som blir presentert i en artikkel i det nye nummeret av Samtiden som kommer i handelen over helgen. Jeg har lest debattsidene i Dagbladet i januar og februar i år - i alt 241 debattinnlegg og 47 kronikker - for å kunne komme med en mer presis kritikk av dette viktige offentlige rommet.

MYE AVHENGER AV

den som har makten - nemlig debattredaktør Gunnar Ringheim. Mannen som definerer debattsidenes karakter. Som kan sette i gang debatter og stoppe andre. Og viktigere: Han forvalter sidenes renommé, noe som er med å bestemme hvem som kan lokkes til å skrive.

«Man må huske at Dagbladet skal være alt, en avis for alle lag,» sa Ringheim til Klassekampen da han ble fast ansatt i stillingen ved nyttår. «Dagbladet skal være alt.» Hva betyr det? I januar og februar betydde det at utenriksstoffet fikk trone på topp med hele 40 innlegg - i all hovedsak på grunn av situasjonen i Irak. Også kultur-, helse-, utdannings-, medie- og sosialsektoren var høyt representert. Ringheim satte selv i gang tre debatter i perioden - barnevernsdebatten, skoledebatten og realfagsdebatten.

Han trakk selv fram sosiale spørsmål som et satsningsområde da han ble intervjuet av Klassekampen. Kanskje er det også spor av Dagbladets uttalte kvinnesatsing vi ser i alt helse- og sosialstoffet. I tillegg spiller aktualitetskravet utvilsomt inn. Likevel er det noe vilkårlig over dette. Det finnes mange debattemaer som fremstår som viktigere enn debattene som ble prioritert. Hvorfor ikke EU-debatten - en viktig debatt som til og med ble brennaktuell av et skifte i opinionen rundt årsskiftet?

En avisdebatt kan sette spor i et samfunn. Shabana Rehman-debatten er et eksempel fra nær historie. En debattredaktør må sette i gang slike debatter, og han må holde trykket oppe når initiativet kommer utenfra. Dagbladets debattsider er derimot preget av svak styring og mangel på debatter om de store spørsmålene i vår tid. Det var for eksempel en mengde innlegg om krigen i Irak, men bare et fåtall ble til faktiske ordskifter. Og det i en tid da den gode debatten om krigen var dypt savnet. I alt er bare 17 prosent av innleggene del av en replikkveksling med minst tre innlegg. Det er ikke særlig mye.

AKTUALITET,

personfokus og konfliktorientering preger innleggene på debattsidene. For å skape temperatur er det en rekke innlegg med kritikk mot enkeltinstitusjoner og enkeltpersoner. På tross av at debattsidene er lagt i kulturseksjonen, er det de vanlige journalistiske kriteriene som styrer redigeringen.

Sidene er dessuten strengt formatert med klare legdebegrensninger, strenge sjangerkrav og lite rom for å fremheve enkeltinnlegg gjennom en avvikende visuell formgiving på avvissidene. I januar og februar var bare John Le Carres «En terrorists bekjennelser» lenger enn den oppgitte grensen for debattinnlegg på 6500 tegn. Innlegget var også det eneste med en annen visuell fremstilling.

EN FRI SKRIBENT

er ikke en fri skribent. Tallene som talte Arne Ruth i mot var basert på en vid definisjon hvor alle som ikke representerer en interesseorganisasjon, et direktorat eller annen offentlig enhet, et parti eller en bedrift er kategorisert som frie skribenter. Ser man nærmere på hvem som skjuler seg her, blir man slått av antallet fotfolk fra feltet som diskuteres. 18 av 53 inntar denne velkjente posituren - de «har merket det på kroppen», og har ofte særinteresser knyttet til saken. Den unge ballspillentusiasten Tiril Norvolls «Hva med å høre på oss det gjelder?» , er et typisk eksempel.

Det er også en del akademikere - 31 prosent av de frie skribentene, for å være nøyaktig - men få av dem er høyt profilerte. Det virker med andre ord som om debattredaktør Gunnar Ringheim mangler det nødvendige nettverket innen akademia.

Lørdag 15. mars slapp Magasinet til Odd-Bjørn Fure. Han fikk fire helsider, og skrev en bakgrunnsartikkel om den økende kløften mellom USA og Europa i lys av Irak-konflikten. Det finnes slike skribenter på debattsidene også, men for ofte velger Ringheim å bruke dem i svært avgrensede saksdebatter. Det blir forsvinnende få forsøk på å trekke linjer og finne vesentlige tendenser. Ringheims krav om aktualitet, personfokus og konflikt - journalismens nyhetskriterier - fører til debatter med skylapper. En god offentlig debatt må også ha rom for overblikket. Det har ikke Dagbladets debattsider.

EN OMLEGGING

er en anledning til å gjøre opp for gamle synder, og debattredaksjonen har hatt det beste utgangspunkt. Avisen er stor og har en kulturradikal tradisjon, noe som burde gjøre den attraktiv for de skarpeste pennene. Avisen har ressurser, og betaler for debattinnleggene, noe som burde inspirere flere til å skrive. Omleggingen førte til og med til en økning i debattflaten, noe som gjør det lettere å komme på trykk. En liten kursendring har det da også vært: Det er flere kvinner på trykk, og det er flere stemmer som slipper til.

Institusjonsrepresentantene har likevel en relativt dominerende posisjon, mens de kvasse frie skribentene drukner i støyen av utflytende enkeltinnlegg om snevre temaer.

DE RESSURSSTERKE

avisene har et spesielt ansvar for å formidle debattstoff utover de konkrete og aktuelle enkelthendelsene til en bredere offentlighet. Samtidsdiagnoser, prinsipielle debatter, dybde og bredde kan ikke forbeholdes tidsskriftene så lenge avisene i festtalene påberoper seg å være demokratiets voktere og garantister.

Kanskje er skribenter med slike agendaer feige og tilbakelente sofaryttere, som foretrekker å kritisere heller enn å debattere? Neida, de boltrer seg bare i andre rom - rom hvor de føler seg hjemme. Klassekampen, Morgenbladet, Dag og Tid og tidsskrifter som Samtiden, Prosa og Syn og Segn er gode eksempler. Gunnar Ringheim har ikke klart å lokke dem ut av den trygge motoffentligheten. Vel, fram til nå i alle fall. Undertegnede er jo én. Måtte det bli flere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media