Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj kom i går med en av sine formanende advarsler. Han sa at slaget i industribyen Sievjerodonetsk, med sine opprinnelig litt over 100 000 innbyggere er det han kaller episenteret for krigen i Donbas. Donbas er fylkene Luhansk og Donetsk helt øst i Ukraina, som den russiske presidenten Vladimir Putin har forpliktet seg til å erobre. Men der ukrainerne slåss som løver, og både lider store tap, og påfører russerne store tap.

Krigen har i flere uker bølget fram og tilbake i denne tidligere så unnselige byen. For Putin er det blitt «umulig» å ikke ta byen. For Zelenskyj er det nesten like «umulig» å tape den. Byen kan altså bli definerende for hele krigen i Øst-Ukraina. En krig som Ukraina også kjemper på Vestens vegne, og som derfor er en krig som Vesten ikke kan tillate Ukraina å tape. Det er vi - Vesten - som med vår støtte av våpen og penger, langt på vei vil avgjøre krigen i Ukraina. Spørsmålet er om vi vil ta på oss det ansvaret dette innebærer.

Krigen i Øst-Ukraina har blitt en stillingskrig og etter hvert en utmattelseskrig. Etter at Russland - i hvert fall i denne omgang - ga opp å ta hovedstaden Kyiv og den nest største byen Kharikiv, kastet de alle sine styrker inn i slaget om Donbas fra midten av april. Siden da har de erobret et område på 450 kvadratkilometer, et område like stort - eller snarere lite - som Oslo, og bare litt mer enn en dråpe i havet i den store ukrainske geografien. Erobringene er noen landsbyer og grøderike jorder, men langt fra det militære gjennombruddet som Putin hadde forestilt seg og bestilt.