I sju av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. I fem av ti partnerdrap er det registrert mer enn fem voldsepisoder. Det ble registrert drapstrusler i tre av ti partnerdrap, og seks av ti gjerningspersoner og sju av ti offer hadde søkt hjelp før drapshandlingen skjedde.
Dette er den brutale virkeligheten som partnerdrapsutvalget har hatt som bakteppe for sitt arbeid de siste tre åra. Utvalgets oppdrag har vært å avdekke om, i hvilken grad, og på hvilken måte det har forekommet systemsvikt i forkant av partnerdrap. Nå har utvalget levert sin utredning, og med den en rekke anbefalinger som kan bidra til at framtidige partnerdrap kan forebygges og forhindres.
Utvalget finner blant annet at de fleste partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler. Det var partnervold før drapet i alle de 19 sakene utvalget gjennomgikk. Familievold var et tema i kontakten med politi og annet hjelpeapparat i 15 saker. Det var en rekke utfordringer ved kontakten med hjelpeapparatet og ved hjelpeapparatets håndtering av sakene.
Året som gjorde meg flau
Politi og andre instanser i hjelpeapparatet iverksatte dessuten ikke tidsnok forebyggende tiltak som kunne redusert risikoen for alvorlig partnervold og partnerdrap. Dette til tross for at politi og annet hjelpeapparat har en rekke slike tiltak tilgjengelig.
Utvalget anbefaler totalt 70 tiltak for å forebygge partnerdrap og at regjeringen følger opp alle tiltakene. På bakgrunn av at det forekom partnervold før partnerdrapet i alle sakene utvalget gjennomgikk, dreier utvalgets anbefalinger seg i stor grad om avdekking, risikovurdering og risikohåndtering av partnervold. De fleste anbefalingene skal sikre at politi og annet hjelpeapparat, tidsnok tar i bruk forebyggende virkemidler og tiltak som allerede er tilgjengelig. Utvalget anbefaler i tillegg at det opprettes en nasjonal permanent partnerdrapskommisjon.
Krisesentersekretariatet fremmet forslag om å få en havarikommisjon til å granske partnerdrap allerede i 2003, og det var et stort gjennomslag for oss da partnerdrapsutvalget ble satt ned i 2017. Anbefalingen fra utvalget om å opprette en nasjonal permanent partnerdrapskommisjon er derfor også noe vi støtter helhjertet.
Utvalget anbefaler videre at det jevnlig gjennomføres tilpassede nasjonale informasjonskampanjer om vold i nære relasjoner og partnerdrap, og at nasjonalt tilgjengelige informasjons- og hjelperessurser som telefonlinjer og chat styrkes og gjøres bedre kjent. Dette er en forlengelse av Krisesentersekretariatet allerede eksisterende arbeid.
Barna merket heldigvis ingenting
Før jul gjennomførte vi Taushet tar liv-kampanjen 2020 kalt #naboplikt, som nådde over 600.000 personer. Slike kampanjer trengs det flere av, og det må myndighetene gi mer ressurser til.
I hele høst har vi jobbet for å få midler til vold- og overgrepslinjen 116.006, som er en nasjonal hjelpelinje for voldsutsatte som Krisesentersekretariatet drifter. I oktober mottok linjen 5 millioner kroner til etablering og drift av en chattetjeneste gjennom krisepakken til sårbare grupper.
Dette er et stort gjennomslag. Neste steg er å sikre en forutsigbar og stabil økonomi for hele linjen og for Krisesentersekretariatet. Utredningen peker på viktigheten av nasjonale hjelpelinjer for volds- og overgrepsutsatte. Vi sitter klare.
Vi må gjenta det igjen og igjen: Mange av partnerdrapene er varslede drap som kunne ha vært forhindret. Heldigvis finnes det tiltak for å forebygge partnerdrapene, men det er på høy tid at de tas i bruk. Også her peker utvalget på en rekke viktige tiltak.
Både politi, kommune og hjelpeapparat kan og må gjøre mer.
Kvinnene vi ikke klarer å beskytte
Brudd på besøksforbud må straks sanksjoneres, og omvendt voldsalarm må tas i bruk i økt grad. Risikokartleggingsverktøyet SARA må tas i bruk og iverksettes. Flere av de eksisterende forebyggende virkemidlene og tiltakene må lovfestes, slik at de faktisk tas i bruk.
I en undersøkelse vi gjennomførte i 2019, fant vi at nesten sju av ti kommuner ikke registrerer hvor mange som blir utsatt for vold i sin kommune. 37 prosent av kommunene diskuterer sjelden eller aldri vold i politiske fora. Kun halvparten av kommunene har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Dette må det, slik utvalget anbefaler, innføres en plikt for kommunene om å ha.
Kommunen har et lovpålagt ansvar til å arbeide mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Dette ansvaret må tas på alvor. Men det krever også at staten legger til rette for at kommunen kan ivareta dette ansvaret. Dette gjøres blant annet ved å styrke krisesentertilbudet nasjonalt og sørge for tilstrekkelig finansiering.
Toves kamp mot partnerdrap
Krisesentrenes arbeid for, og med, voldsutsatte må forsterkes i kommunene. Krisesentrene er lavterskeltilbud for voldsutsatte, men også et kompetansesenter på vold, noe kommunene må løfte fram og legge til rette for, slik at vi fortsatt kan være det. Vi gremmes over stadige budsjettkutt til krisesentrene i Norge og nedbygging av tilbudet. Vårt budskap er tydelig: styrk krisesentrene og gi voldsutsatte et helhetlig tilbud uavhengig av hvor de bor i landet.
Det er i størst grad kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner og i ytterste konsekvens - partnerdrap. For også staten er forpliktet til å beskytte kvinner mot vold, blant annet gjennom Istanbulkonvensjonen som ble ratifisert av Norge i 2017. Tallenes tale er klar: Staten må gjøre mer for å forebygge og forhindre vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Dette er også beskjeden i sivilsamfunnets skyggerapport til Norges implementering av Istanbul-konvensjonen.
Hvis ingenting skjer, hvis ikke partnerdrap prioriteres i økt grad og følges opp med konkrete tiltak, vil statistikken forbli den samme. Da kan 156 nye kvinner og 18 nye menn bli drept av sin partner de neste tjue åra.
