I normale tider endrer verden seg ganske lite fra dag til dag og fra måned til måned. 30 år er likevel lang tid. Det har unektelig skjedd store endringer både i verden og i Europa siden 1990-tallet.
Når det da på toppen av det hele blir slik at «normale tider» opphører og det plutselig skjer en enorm endring fra den ene dagen til den, slik det skjedde 24. februar i år, er det ikke lenger sikkert at det er gangbart å hente verdensanskuelsen og de tilhørende argumentene på arkivet.
Etter at Rødts søsterparti i Danmark, Enhedslisten, har gått bort fra sin EU-motstand er Norge nå det eneste landet i Norden som har Nei-partier på venstresiden. Finland, Sverige, Danmark og Island har det til felles at EU-motstanden er lokalisert på høyresiden i politikken. Til dels svært langt ut på høyresiden. Ikke ulikt hvordan det ser ut i resten av Europa.
Ikke til å tro
Danske Socialistisk Folkeparti skriver i sitt program at «Fælles løsninger i EU er vores bedste og mest effektive svar, når Europa udfordres af klimaforandringer, flygtningestrømme, skattefusk, social dumping og fattigdom. SF’s EU-politik vægter et grønt og solidarisk Europa!»
Det finske Vänsterforbundet skriver: «Vänstern måste ta initiativet till att utveckla EU. Europa behöver effektiva gemensamma spelregler, som på hela unionens område säkerställer medborgerliga rättigheter, de anställdas ställning och rimliga spelregler inom arbetslivet, social trygghet, skatteinkomster som räcker till för att upprätthålla välfärdstaten samt en hållbar utveckling.»
Vänsterpartiet i Sverige har droppet EU-saken og har overlatt til det ytterliggående høyrepartiet Sverigedemokraterna å forvalte EU-motstanden i Sverige. Også i Sverige er det venstresidens velgere som er mest positive til EU.
Da Island søkte om EU-medlemskap i 2009 var det med støtte fra stemmene til venstresiden i Alltinget. Seinere fikk høyresiden flertall og trakk søknaden.
Hvor lenge skal venstresiden i Norge hevde å være den eneste venstresiden i Europa som egentlig har forstått EU? Hvor lenge skal man sitte i et nasjonalt politisk vakuum og insistere slik Aslak Sira Myhre gjorde i Dagsavisen i 2020: «Problemet er at venstresida i Storbritannia ikke har anerkjent at EU-motstanden er rettferdig og at EU er problemet.» I Storbritannia var og er som kjent Labour pro Europa, mens eurofobi også der er et høyresidefenomen.
Hvorfor har pappa blitt den store, stygge ulven?
I Skottland vil venstresida ut av Storbritannia og melde et selvstendig Skottland inn i EU. Vi kunne gått gjennom land for land i Europa på denne måten.
Nestleder i Sosialistisk Ungdom, Agathe B. Waage er av dem som har vært villige til å klatre litt høyere opp i terrenget for å få utsikt. Til Klassekampen 23. april peker hun tilbake til 90-tallets debatt og sier at «Facebook og Google fantes ikke da, og en av våre store utfordringer i dag er disse multinasjonale selskapene. Norge kan ikke få has på Facebook og Google alene. De utgjør grenseoverskridende utfordringer, og da trenger vi grenseoverskridende samarbeid. EU er den beste arenaen for å få til det».
Som Waage er inne på blir det stadig flere og mer omfattende utfordringer av denne typen. Politiske og økonomiske utfordringer som nasjonalstatene ganske enkelt ikke hver for seg har politiske svar på. Skal det da være venstresidas alternativ at man kort og godt bare lukker øyne og ører for det 21. århundrets politiske utfordringer, fordi det ikke er noe poeng å utvikle en politikk for problemstillinger en er avskåret fra å håndtere på den nasjonale arenaen?
Har gjort mye skade
Problemet med dette er at det blir bare flere og flere slike politikkområder. Vi kan selvfølgelig velge å stå utenfor EU, men vi kan ikke velge den verden og den virkelighet som eksisterte for flere tiår siden.
Regjeringen har nå satt ned et utvalg som skal «se på hvilke erfaringer andre nærstående land utenfor EU har fra sin tilknytning til det europeiske samarbeidet». En trenger ikke følge veldig intenst med på nyheter fra Sveits og Storbritannia for å forstå hvilke hovedfunn dette utvalget vil måtte komme til. Det er ikke noe å glede seg til her, for dem som håper å finne noen nye argumenter for et gammelt Nei-standpunkt.
Mange på norsk venstreside har i flere tiår ønsket seg et nordisk alternativ, både i forsvars- og i handelspolitikken. Nå blir Sverige og Finland etter alt å dømme medlemmer i NATO. I en folkeavstemning 1. juni vil Danmark oppheve sitt forbehold mot forsvarssamarbeidet i EU. Det som nå står i veien for et politisk potent nordisk samarbeid, er at Norge og Island ikke er med i EU. På Island er det som sagt ikke venstresiden som stiller seg i veien for det.
Kuet av Erdogan
Drømmen om det nordiske alternativet kan i høyeste grad bestå, men det vil være å finne på innsida, ikke på utsida av EU. Et samlet Norden vil også være en potent politisk størrelse i EU. Frankrike er omtrent tre ganger så stort som et samlet Norden. Likevel vil Norden være representert med fem alle steder Frankrike er representert med én representant.
Norden vil ha fem dommere i EU-domstolen, fem kommissærer i EU-kommisjonen og vil møte med fem statsråder i ministerrådet. Frankrike møter med én. I Europaparlamentet vil Norden ha 68 representanter mens det tre ganger større Frankrike har 74. Små land er tungt representert i EU, mens utenfor EU står små land alene i møte med de større maktene.
Det er på tide at vi begynner å snakke om det demokratiske underskuddet Norge og nordmenn har, ved at vi ikke er representert der det blir tatt stadig flere og større beslutninger for oss.
På europeisk venstreside er SV og Rødt nå så ensomme i sine Europa-analyser at det helt åpenbart må være mange som går rundt i det stille og er pinlig berørte. Hvem og hvor er de modige stemmene som vil gå inn i sin tid?
