KOMMENTARER

Den evige Fugl fønix

Med nye eiere og staten attåt, kan Morgenbladet få et langt liv, skriver Gudleiv Forr.

200 ÅR: Morgenbladets over 200 år lange historie er lansert i bokform. De fremste nasjonale strategene har på ett eller annet tidspunkt figurert i avisen, også som medarbeidere, skriver Gudleiv Forr. Foto: NTB
200 ÅR: Morgenbladets over 200 år lange historie er lansert i bokform. De fremste nasjonale strategene har på ett eller annet tidspunkt figurert i avisen, også som medarbeidere, skriver Gudleiv Forr. Foto: NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Ingen norsk avis har hatt en så omtumlende historie som Morgenbladet. Økonomisk har den balansert på stupet i nær halvparten av sine 202 år. Journalistisk har den målbåret både radikalisme og konservatisme, åndelighet og materialisme, det nasjonale og internasjonale.

I den historiske beretning om avisen, som nå foreligger to år etter 200-årsmarkeringen, ført i pennen av Erik Rudeng, er det ingen metafor som brukes så talende som «Fugl fønix». Igjen og igjen har velstående lesere trådt til og institusjonelle redningsbøyer blitt lagt ut for å holde avisbedriften flytende. Morgenbladet er « … det mest gjennomkreperte kadaver av en dagsavis på den vestlige halvkule», skriver avishistorikeren. I det kulturradikale og gudløse Dagbladet moret vi oss med at Morgenbladet var beviset for at det var et liv etter døden.

Men Morgenbladet har også vært preget av en vidtfavnende ideologisk og journalistisk omskiftelighet. Avisen var i 40 år norsk radikalismes hovedorgan, for deretter å ivareta i mange varianter konservatismens åndelige og politiske behov. Patent som Høyre-avis var bladet en periode etter 1884. Under den uforliknelige Christian Christensen (C.C.) målbar den fra 1963 til 1982 Libertas samfunnssyn.

I seinere år har den som ukeavis i papir og nå også som e-avis vært treningsarena for unge, velutdannede og nytenkende skribenter og journalister med sterke meninger som gjenspeiler samtidas samfunnsmotsetninger. Avisen har for flere korte generasjoner vært « … boltreplass for lumre sinn og lekne penner», skriver Rudeng.

Morgenbladet var fram til de siste tre tiår en nyhetsavis med god plass for spissede og ofte konfronterende kommentarer både om politikk og kultur. Fordi den har vært med siden det moderne Norge ble skapt i åra etter 1814, er det å lese Morgenbladets historie som å lese en versjon av Norges historie. De fremste nasjonale strategene har på ett eller annet tidspunkt figurert i avisen, også som medarbeidere. Få aviser er så ofte fotnote i de generelle norgeshistoriske framstillingene.

Fra første stund samlet mest profilerte redaktørene Nils Wulfsberg, Adolf Bredo Stabell, Christian Friele, Nils Vogt og C. J. Hambro rundt seg intenst politiserende miljøer. De kjempet for bank og industri fra 1840-tallet, fulgte det gamle embetsmannsregimet i undergangen i 1884, men var pådriver for unionsoppløsningen i 1905, og hadde front mot både Venstre-staten i mellomkrigstida og Arbeiderparti-staten etter andre verdenskrig.

I mellomkrigstida sto avisen under C. J. Hambros ledelse klippefast på det parlamentariske demokratiet da ekstreme bevegelser meldte seg både til høyre og til venstre. Etter annen verdenskrig var den stort sett imot alt som smakte av kulturradikalisme og språktvang. Ved EF- og EU-avstemningene var den internasjonalt orienterte avisen på den tapende siden. Og da Morgenbladet under drammenskapitalisten Hroar Hansen var talerør for liberalistene i Fremskrittspartiet, led kjerneleserne dolkedøden på Bolkesjø.

Denne sterke politiseringen fikk også følger innad i redaksjonen. Med profesjonaliseringen av journalistikken begynte staben å samle seg til ideologiske og redaksjonelle opprør mot ledelsen. Sist skjedde det like før 200-årsjubileet da redaktør Anna B. Jensen valgte å gå av etter at store deler av redaksjonsstaben hadde sagt opp i protest mot hennes redaksjonelle planer. Da var hun den siste i en lang rekke siden C.C. som gikk etter konflikt.

Slik har hverdagene ofte vært like spennende innad i avisen som i det samfunnet den har søkt å speile. Stilt overfor stramme økonomiske realiteter har avisen i det siste lett etter et nytt marked hinsides den klassiske nyhetsjournalistikk. Etter noe famling fant den fram til en offentlighet utenfor kommers, stramme nyheter og tabloid. Med økonomisk, intellektuell og kreativ støtte fra Fritt Ords leder, historikeren Francis Sejersted og eieren av det avradikaliserte Pax, Bjørn Smith Simonsen, opplevde den en ny vår. Slik det ligger an nå er det mye som tyder på at dette er et marked på om lag 70 000, med interesser i finkultur, vitenskap, medier, internasjonale trender og ytringsfrihet.

Ved rundingen av de 200 år er det statskritiske Morgenbladet paradoksalt nok hentet inn under statens pressestøttende paraply, og med aviskonsernet Mentor Medier og etter hvert Polaris Media som avisfaglig støtte. Dermed skulle avisen for første gang siden den danske typograf-familien Hviids tid fra 1830- til 1860-åra ha et solid økonomisk fundament. Den norske modellen er jo skapt slik: Alle støtteverdige skal ha sitt motstykke for å balansere hverandre: Nynorsk mot riksmål, Nationen mot Dagsavisen, Dag og Tid mot Morgenbladet. Et slikt byggverk er det nesten politisk umulig å rive ned.

Slik er det ikke lenger snakk om mulighet for et liv etter døden for avisen, men et evig liv.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer