Tilskuere til 1. mai-toget som hvert år går ut fra Youngstorget vil merke seg at Kampen Janitsjar har en særlig massiv formasjon i marsj. Åtte mann i bredden forlanger den plassen de trenger. Publikum skvetter inn på fortauene og viker plass for korpset som går rett på «samme hva de støter på». Både i lyd og marsjtakt utgjør Kampen en musikalsk maktfaktor i den norske korpsfloraen.

På samme måte er Samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO en maktfaktor i norsk politikk. Komiteen synes ikke, men har i snart 95 år virket som den innerste sirkel i arbeiderbevegelsen. Der møttes Martin Tranmæl, LO-leder Konrad Nordahl, partilederne Oscar Torp, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og den temperamentsfulle partisekretæren Haakon Lie i etterkrigstida, da landet skulle gjenreises og et nytt samfunn utformes etter andre verdenskrig.

Der møtes nå Ap-leder Jonas Gahr Støre og LO-leder Peggy Hessen Følsvik med sine nestledere og rådgivere jevnlig for å drøfte hvordan de skal virkeliggjøre at det nå «er vanlige folks tur».

Blant tillitsvalgte i Arbeiderpartiet og LO er samarbeidskomiteen et begrep og en instans. Som partisekretær Ronald Bye formulerte det i en av sine bøker: «Hvis makten har en konkret adresse på Youngstorget, må det sies å være Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet – i kraft av sin formelle plassering og status, men kanskje mest i kraft av det legaliserte forum for personlig kontakt mellom lederskapet i LO og partiet».