Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Den kristne arv og nazismen

DAGFINN HØYBRÅTEN

skriver i Dagbladet 2.12 at de politiske ideologier spilte fallitt i møte med nazismen. Han kunne ha tatt med de kristne kirker, og ikke minst de lutherske med sin lojalitet overfor den autoritære øvrighet i Tyskland, protestantismens hjemland. Kirken tok ikke avstand fra raselovene av 1935 i Nürnberg og protesterte ikke med ett ord da synagogene brant i 1938. Kirken var også enig med Nazistaten i at provosert abort var en forbrytelse som kunne straffes med døden.

Kirken støttet den andre verdenskrig, som et middel til å utvide grensene. Da Hitler i juli 1933 vedtok loven om tvangssterilisering av såkalte arvelig belastede, asosiale og andre «mindreverdige» individer, protesterte heller ikke kirken. Tvert imot ble den kirkelige indremisjons diakonale utvalg for arvelighetsspørsmål samme år omdøpt til den permanente kommisjon for rasehygiene, for å tilpasse seg den nasjonalsosialistiske sosial- og helsepolitikk. Kirken var statstro, og fylt til randen av nasjonalistisk og reaksjonært tankegods. Diakoner ble til og med oppfordret av ledelsens i Indremisjonens diakoni til å gå inn SA og SS, for å bevise sitt nasjonalsosialistiske sinnelag og sin kampberedskap for en ny tid. Kun et mindretall av prestene brøt med staten og gikk inn i Bekjennelseskirken, som imidlertid heller ikke var opposisjonell og avla sin ed til Føreren.

Ideologiene sviktet, men den kristne kirkes svikt er så mye verre, fordi dens ideologiske tilpasning gjorde den handlingslammet overfor Holocaust, likvidasjonen av jøder, sigøynere og andre ikke-ariske elementer i folkelivet. Det var enkelte protester fra modige kristne leger, prester og legfolk, kvinner og menn som havnet i konsentrasjonsleir eller ble henrettet. Ellers ble forsøk på en kristen opposisjon dysset ned av kirkeledelsen, for ikke gjøre situasjonen for komplisert for kirkens liv i en nasjonal brytningstid.

I VÅRT EGET

land var heldigvis situasjonen en helt annen. Kirkeledelsen brøt med en forhatt minoritetsregjering, uten nasjonal basis og autoritet. Protestene mot jødetransportene til konsentrasjonsleirene kom for sent til å redde jødene, men det er ingen tvil om at det berømte Hebreerbrevet fra kirke og misjon senhøstes 1942 tok klar avstand fra rasehat og antisemittisme.

Når det gjelder den kristendemokratiske bevegelse i Europa, særlig i Tyskland, ble den etter den andre verdenskrig, ikke basis for et oppgjør med nazismen, men snarere en ideologisk premissleverandør i den kalde krigen. Her kom bevegelsen som parti i 30 år til å stå for en restaureringspolitikk, som ikke kjennetegnet et avgjørende oppgjør med fortiden. Dette oppgjør ble derfor i hovedsak en tverrpolitisk sak, der de to store kirker erkjente sin svikt under Hitlers diktatur. Den kristendemokratiske bevegelse kan på ingen måte rose seg å være en fortropp i dette ideologiske oppgjør. Det politiske tyngdepunktet lå til venstre: hos de nye generasjoner, i en politisk historisk bevisstgjøring innenfor høyskoler, kristne menigheter, tallrike menneskerettighetsgrupper og arbeiderbevegelsen.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media