Camara Lundestad Joof: Helgekommentaren

Den norske feigheten

I altfor mange år har vi vært for feige til å omtale høyreekstremismen ved sitt rette navn.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Publisert

I sommer har jeg hatt en bok liggende på nattbordet som jeg har unngått å lese. Jeg fikk den i posten i april og har vegret meg så innmari.

Jeg har hatt den med i veska, med til kjæresten, hjem til familien på ferie, og jeg har ikke orka å åpne den.

Men da minnesmerket over Benjamin Hermansen ble vandalisert med taggen «Breivik fikk rett» to dager før tiårsmarkeringen av 22. juli, på selveste Eid, så var det bare å ta seg sammen.

Boka heter «Brorskapet». Den er skrevet av Anne Bitsch, og tar for seg fremveksten av nynazismen i Norge fra 1979 og fram til drapet på Benjamin Hermansen i 2001.

Mye var kjent for meg fra før, selv om jeg bare var tolv år da onkel tok meg med i fakkeltog på Youngstorget før vi gikk videre til Eminem-konsert i Spektrum. Eminem holdt ett minutt stillhet før han brølte «f*ck the nazis» til stinn sal. Det gjorde inntrykk.

Gjennomgående i boka er eksempler på hvor uvillige politiet, media og rettsvesenet har vært til å ta tak i høyreekstremismen som vokste fram i disse tiårene og kalle den ved sitt rette navn. At det har vært så vanskelig for samfunnet å ta ordet rasisme i sin munn er ikke overraskende, i all den tid vi fortsatt baler med det den dag i dag. Likevel; at verken brannbomber, brevbomber, trusselbrev eller overfall ble bedømt som rasisme, er sjokkerende. De som ble domfelt for slike handlinger, ble aldri dømt etter rasismeparagrafen.

Kun seks personer ble dømt for rasisme fra 1977 til 2001. Til og med etter brannbombeangrepet på et innvandrereid gatekjøkken på Holmlia i 2000, hvor nynazistgruppa Master Race 88 tok æren, ble de tiltalte frikjent for rasistisk motiv. Selv om de hadde hengt opp plakater om at det var for mange «svartinger» på Holmlia.

Boka er vond lesning. Nynazistmiljøene på 80- og 90-tallet rekrutterte i stor grad unge, hvite gutter som falt utenfor samfunnet. Gutter som ble utsatt for omsorgssvikt av skolevesen, barnevern og på hjemmefronten. Blant nynazistene fikk de se på seg selv som en forfulgt minoritet, og bygget selvtillit og selvfølelse gjennom å forfølge andre minoriteter. Av å være utvalgt.

Forskere og antirasister var uenige i hvordan man skulle ta tak i problematikken. Forskeren Tore Bjørgo, mente at de som gikk inn i silke miljøer måtte ha mulighet for retrett. «Stempler samfunnet dem som nynazister og avviser enhver kontakt med dem, blir de tvunget til å bli i miljøet»

Dette var antirasistene uenige i.

Kritikerne mente, som gjengitt av Bitsch, at «å redusere nynazistene til spenningssøkende ungdom som hadde forvillet seg inn i en tilfeldig subkultur, var en kraftig overforenkling».

Blitz og andre militante anti-fascistiske organisasjoner eksisterte i stor grad som lynavledere, mener noen av forskerne. De stilte seg som en fortropp når nynazistene dro på såkalt «apejakt», der de kjørte rundt i bil og lette etter mennesker med brun eller sort hud de kunne angripe eller skremme. Sosiolog og antifascist Marte Rua skrev i Aftenposten denne uka om hvordan hun og jevnaldrende på 90-tallet, i en alder av 16 år, mobiliserte lokalsamfunnet i Hønefoss til å stå opp mot rasismen.

De ble skutt etter med pistol.

Etter drapet på Benjamin Hermansen ble vi fremstilt som en nasjon i sjokk. Både politikere og politiet uttalte til media at dette var et tidsskille, et punkt hvor Norge mistet uskylden. Når vi følger Anne Bitschs kronologi er det tydelig at drapet på Benjamin var et varslet drap.

Der jeg vokste opp stod Vigrid sterkt. De var alltid på de samme festene som oss. Det var aldri snakk om å ekskludere dem. Det gikk jo som regel bra.

Noen ganger snakket jeg med dem. Oftest så unngikk jeg dem.

En gang gikk det skikkelig dårlig. Jeg var 14 år og full, og ble dratt ut på en gårdsplass og banka opp. Noen fant fram et tau og skulle dra meg etter en bil. Skulle «se hvor mye en neger tåler».

Det fant de ikke ut av. Noen ringte politiet, en venninne ringte storebroren sin. Jeg ble funnet bevisstløs i en grøftekant i snøen. Dette var to år etter drapet på Benjamin.

Hvor ekstrem kan du bli og fortsatt bli ønsket velkommen tilbake? Ikke alle som blir utsatt for en bedriten barndom henter styrke i å ønske å utrydde hele folkeslag – det er selvsagt. Her kommer den vonde empatien inn. Hvordan kunne vi som samfunn henta inn de gutta tidligere? Og når er det innafor å si dette er faen meg for langt, du får ikke være med på fest lenger?

Jeg kjente ikke Benjamin, og jeg har alltid følt meg som en snylter når jeg har snakket eller skrevet om drapet på ham. Som om jeg stjal noens sorg. Men den sorgen må være kollektiv. Det har hans nærmeste kjempet hardt for.

Nå har vi igjen, ti år etter 22. juli, løftet stemmene våre for et oppgjør med høyreekstrem ideologi, med hat og med rasisme. La oss holde hverandre ansvarlige for at vi holder det vi lover. For vi har sagt det før. Og vi har blitt varsla.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer