Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Den nye Røkke

Nå begynner Kjell Inge Røkke å innta en posisjon i den norske kapitalismen som stiller ham på betydelige prøver også av samfunnsmessig art.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORSKE KAPITALISMEN blir ikke den samme etter at Kjell Inge Røkke overtok Kværner. Han vil utgjøre et privat tyngdepunkt i norsk industrikapitalisme som vi ikke har hatt etter 2. verdenskrig. Ja, som økonomihistorikeren Knut Sogner viser i sin bok «Plankeadel», må vi til Kjær- og Solberg-familien i tida før første verdenskrig for å finne tilsvarende industrikapitalister. Røkke blir nå så stor at han, som nettopp Kjær-familien i sin tid, kan bidra avgjørende til de strukturomstillinger som de fleste både innenfor næringslivet og politikken mener vi trenger, og som våre naboland har gjennomgått for lengst.

MEN KJELL INGE RØKKE er heller ikke den samme som han var før Kværner. Han blir nå så stor at han ikke bare kan opptre som en amerikansk raider som turer fram uten tanke på andre enn seg selv og sine penger, og som dyrker dyr fritid og eksklusive damer. Han vil føle samfunnsansvar. Bordet fanger. Og hvis han har vært like lærenem i sitt forhold til det amerikanske samfunn som han har vært i sitt forhold til amerikanske forretningsmetoder, vil han kanskje etter hvert også påvirkes av den utviklingen amerikanske stål- og oljebaroner som Rockefeller og Carnegie fikk. Noe har han allerede fått med av sin omgang med LO- og Ap-topper. Systemet virker formende. Sist helg signaliserte han i «Gutta på tur» at han kan tenke seg å dele mer av sin rikdom med andre. Så det neste blir kanskje at han oppretter humanitære fond. Da vil han bli som andre store milliardærer ute i verden. Dessuten vil både kapital og navn få evigheten over seg.

RØKKE HAR VÆRT EN outsider i det norske industrielle og finansielle miljøet. Han har bygd seg opp uten tilgang på arv, og forretningsmetodene har han studert fra dekket på fiskeskuta. Her lærte han at om du skal overleve, må du være litt smartere enn dine konkurrenter, og du må være litt mer utholdende i forhandlingene. For ham ble det gunstigst om han havnet i en seksløpersituasjon. Hovedgata i Det ville vesten var hans hjemmebane. Som han formulerer det: «Den som blunker først, har tapt». Og den som vinner, tar alt. Dette har ikke vært god kutyme i det lille norske kapitalistmiljøet, der gutteklubbholdningen har vært at man skulle ta hensyn til hverandre.

SLIK HAR HAN FRAMSTÅTT både som åtseldyr og som entreprenør. Han går løs på forfallet og ser mulighetene i det som er igjen, ved å rive løs ressurser fra den gamle sirkulasjonsøkonomien og sette dem inn i nye kombinasjoner før andre ser det samme. Dette er i samsvar med den store økonomen Joseph Schumpeters tese. Det forutsetter ganske hjerteløse holdninger, og dem har han eksponert mange ganger. For det første: han vil ikke gi seg, for det andre: han har sans for timing, og for det tredje: han vil ha tak i verdiene til lavest mulig pris. I Kværner sørget han for at de andre til slutt ikke hadde noe valg: ham eller konkurs. Dette må være en egen ferdighet.

MANGE RYNKER PÅ NESA og får kuldegysninger av sånne figurer. Men de trengs for at man skal få til omdisponeringer i økonomien. Dette er dypt i samsvar med det norske sosialdemokratiets tradisjonelle industrielle holdninger. Arbeiderpartiets folk syntes det gikk for tregt med de norske kapitalistene i mellomkrigstida, de fikk ikke til nødvendige omstillinger til ny vekst. Derfor allierte de seg med nye næringslivsledere da landet skulle bygges på aluminium og jern etter krigen. Det er bakgrunnen for at også dagens Arbeiderparti-ledelse har sett på Røkke med betydelig sympati. For Grete Knudsen, Thorbjørn Jagland og Yngve Hågensen er han en reell forandringsagent som kan sikre framtidig verdiskaping. De har hatt tiltro til ham selv om han hadde mange usolidariske vaner. Dessuten erklærte han jo at han stemte som mor: på Arbeiderpartiet. Og om han framsto med noe fremmedartet glans, fortonte nok mange andre industrilederes millionfallskjermer seg som langt verre og mindre fortjent. Det er ikke bare Kjell Almskog som har beriket seg på ikke å få til det som måtte til.

VI LEVER I EI BRYTNINGSTID, og den norske økonomien skal finne ny form og formasjoner. Staten har en helt spesiell posisjon med enorme sparebeløp som man ennå ikke helt har funnet nyttig anvendelse for. Den globaliserte økonomien representerer farer på alle kanter. Tidligere har vi tapt sentrale finansinstitusjoner til våre naboland, i Kværner-prosessen var det lenge stor fare for at selskapets kompetanse skulle komme på russiske hender. Yukos er så store at de kan sluke både denne og hin, men samtidig gjorde selskapets leder Mikhail Khodorkovskij en sympatisk figur. For Røkke gir det imidlertid plusspoeng at han framsto som det nasjonale anker i farens stund i en prosess der styret, administrasjonen og de ansatte så å si var villige til hva som helst for å hindre Røkke. Men også i forhold til så vel nordiske som russiske kapitalinteresser kan det være en fordel at Røkke nå blir sterk. Da kan den norske kapitalismen være aktiv overfor de farer som truer og inngå strategiske partnerskap ut fra styrke, ikke svakhet.

Hele Norges coronakart