Den overvektige kroppen

«FETTFRYKTEN VOKSER!»

Det er en «Fedmebølge» på vei, den bryter mot vår kyst. «Fedmeproblemet eksploderer!» og nå starter «Kampen mot fettet!». Fettet er ute av kontroll, vi står foran en epidemi, opplyser WHO, og noen hevder det skyldes at hele «samfunnet siger ut». Det kan forstås som en «Feit skam!». Overskriftene er sakset fra ulike avisoppslag gjennom det siste året. Vi vil i denne kronikken diskutere hva slike overskrifter kan bety for hvordan det å være overvektig blir forstått. Vi vil forsøke å vise at premissleverandørene til en slik forståelse ikke bare er journalister og ansatte på desken i den tabloide presse. Vi mener forståelsen langt på vei opprettholdes av sentrale fagmiljøer som med sin kunnskap om overvekt og fedme inngår i en bestemt måte å tenke om kroppen på.

Kroppen betraktes i vår tid som et individuelt prosjekt. Du er selv skyld i din kropps utseende. Det forventes av hver enkelt engasjerer seg i forhold til egenkroppen. Kroppen skal ikke tas for gitt eller oversees, den må underlegges disiplin og granskning, den må trenes, fores og formes slik at den kan fremstå som passelig i forhold til normen. I normen ligger meninger om kroppens størrelse og fasong. Det er den slanke, trente kroppen som er idealet. En slik kropp oppfattes som en kropp man har arbeidet hardt for å få. En slik kropp signaliserer til omgivelsene at personen er intelligent, viljesterk og målrettet. Kroppens form får symbolsk betydning knyttet til personlige egenskaper. Den slanke kroppen gir innpass og tilgang, utløser velvilje og beundring. Denne symbolske forståelsen av kroppen er godt forankret i vår kultur. Motsatsen til den slanke kroppen og dens opphøyede posisjon er den overvektige kroppen. Den utsettes for negative kategoriseringer og fettets symbolikk spilles ut. Den som er overvektig i forhold til normen tolkes inn i et symbolspråk hvor kroppslige tegn blir forstått som at vedkommende ikke innfrir kravet om å ta vare på seg selv. Den overvektige tolkes som grenseløs, lat og dum, uestetisk og usunn. Fettet og den fete personen er «ett fett».

METAFORENE SOM I VÅRE

eksempler tas i bruk om den fete kroppen er kraftfulle og vågale, de er egnet til å støte, skremme og sjokkere. En slik bruk av kortfattede og billedlige uttrykksmåter er effektfull. De bygger opp under og utvider vår symbolske forståelse av den som er fet. Forestillinger om fettet knyttes til katastrofe, avsky og skam. Fettet fremstilles som støtende, farlig og truende for en samfunnsmessig orden. Fettet blir hengende ved en person som noe mer enn kilo eller ugunstig belastning medisinsk sett. Kroppsform og personlige egenskaper knyttes sammen på en måte som for lengst er forlatt på andre områder; eksempelvis det å knytte sammen kroppsform og kriminalitet. At kroppsform og personlighet knyttes så sterkt sammen er tankevekkende, kan dette kalles kroppsrasisme? Språket som benyttes om overvekt og om den som er overvektig er egnet til å bygge oppunder fordommer og intoleranse på linje med slik aidssyke personer tidligere ble fremstilt.

Mediene er ikke alene om å opprettholde en «rasistisk» forståelse av overvekt. Mange aktører er på banen. Sosial- og helsedirektoratet presenterer sin forståelse av fedme og utfordringene knyttet til dette (Aftenposten 01.12.03). Det fokuseres på at norske menn er blitt 9 kilo fetere på 40 år. I god helsefrykttradisjon presenteres tallene som alarmerende. Overvekt forstås av Direktoratet som et misforhold mellom inntatt og forbrukt energi. Kroppens kompleksitet omgjøres til matematikk Vi spiser ikke mer enn før, men er av ulike årsaker mindre fysisk aktive. Direktoratet ser frem til å bidra i arbeidet med å øke aktivitetsnivået i særlig utsatte grupper og øke hverdagsaktiviteten i befolkningen generelt.

DET ER GRUNN TIL

å spørre om denne konklusjonen, som framstilles som en løsning på fedmeproblemet, bygger på forestillingen om den overvektige som lat og uambisisøs? Hva vet Direktoratet om overvektiges fysiske aktivitetsnivå? Vi oppfatter Direktoratets løsninger som forenklinger. Vi utfordrer dem til å synliggjøre sine teorier og refleksjoner om kropp, overvekt og årsaksforhold. Når kroppens mangfoldighet blir framstilt i matematiske formler blir vi skeptiske til om tiltakene er gjennomtenkt. Det er grunn til å spørre om det er nødvendig at en statlig forvalter av kunnskap og mening fremfører slike forenklede forståelser av komplekse sammenhenger? Dersom målet er å plante forklaringsmodeller som folk greit kan gjøre til sine er det kanskje smart, i god tabloid tradisjon. Men hvis målet er å gjøre noe av betydning for den som er overvektig er vi tvilende til en slik parolepolitikk. Å fremstille kroppen som en kjemisk fabrikk hvor matematiske beregninger forklarer årsakssammenhenger er å regne som utdatert kunnskap innen helsefagene. Direktoratet fremstiller konsekvensene av store strukturelle endringer i samfunnet som at «det er lett å velge usunt». Vi etterspør klarere analyser av hvordan forholdet til kropp og bevegelse mer grunnleggende forstås og forvaltes politisk og samfunnsmessig.

Som vi har nevnt, knyttes fedme til spesifikke personkarakteristika. Når fedme diskuteres av fagfolk, av ernæringseksperter, leger, fysioterapeuter og psykologer er det samtidig et trekk at fedme ikke relateres til den personen som lever som overvektig. Den som er tykk er fraværende som en konkret og erfarende person. Framstillingen baseres på samfunnets og helseprofesjonenes ensidige normative forståelse. Det mangler inngående og kvalitativ kunnskap om hva det innebærer å leve med overvekt. Vi må etterspørre hvilke erfaringer og forhold i en persons liv som kan kaste lys over de individuelle erfaringer som finnes. I samfunnet og helsevesenet ellers er vi vant med å bli møtt som enkeltpersoner. Vi er brukere som forventer at våre egne erfaringer etterspørres. Ingen skal behøve å finne seg i å bli omtalt og oppfattet kun som et uønsket problem eller et objekt som andre kan definere. Slik kan man imidlertid forstå avslutningen på en TV-debatt om overvekt i programmet Redaksjon EN, NRK, november 2003. En av de inviterte deltakerne peker mot to representanter for Landsforeningen for overvektige og finner det legitimt å si «når problemer er så stort som her...» Uten å henvende seg til personen, pekes de overvektige på som et problem, som objektet det skambelagte problemet festnes til. Vi spør om en slik respektløs utpeking av mennesker kanskje er en logisk konsekvens av en ureflektert forståelse av kroppen som kjemisk fabrikk og som variabel i en matematisk formel? Det blir mulig for ekspertisen å distansere seg fra individet og dets erfaringer. Den som er overvektig blir redusert til et objekt som media og helsepersonell kan plassere sin virketrang og angst på.

VI ETTERLYSER STØRRE

selvrefleksjon, kunnskap og anstendighet i debatten. Dr.med. Serena Tonstad i Norsk forening For Fedmeforskning har påpekt at overvektige ikke blir tatt på alvor i helsevesenet. Hun beklager at det blant helsepersonell er en tendens til å oppfatte fedme som mangel på selvkontroll. Når Helsedirektoratet forstår og fremstiller overvekt som grunnet i usunne valg, som et velstandsfenomen som skyldes fet mat og lite fysisk aktivitet, er det liten grunn til å håpe på endrede holdninger fra helsepersonells side. Hva vil Sosial-og helsedirektoratet gjøre med en slik utfordring?

SITAT: «Fettet fremstilles som støtende, farlig og truende for en samfunnsmessig orden.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.