KOMMENTARER

Den personlige faktor

Både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum kan bli statsminister etter valget. Det er en ny situasjon i norsk politikk, skriver John O. Egeland.

Oslo 20191003. 
Trygve Slagsvold Vedum  (SP) tv. og  Jonas Gahr Støre  (A) under trontaledebatten.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Oslo 20191003. Trygve Slagsvold Vedum (SP) tv. og Jonas Gahr Støre (A) under trontaledebatten. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er nå omtrent like store på flere meningsmålinger. Senterpartiets eksplosive vekst blant velgerne har endret det politiske styrkeforholdet og påvirker spillereglene mellom de to partiene. I en koalisjon er det vanlig, men langt fra obligatorisk, at det største partiet får statsministeren. Det betyr at Sp-lederen er kandidat selv om han avviser enhver diskusjon om spørsmålet. Blir det rødgrønt flertall etter valget står det mellom Støre og Vedum.

Det er ikke bare politiske, men også personlige faktorer som kan påvirke utfallet av dette dilemmaet. Mange oppfatter Jonas og Trygve som helt ulike mennesker med en avgrunn i bakgrunn og oppvekst. Den alvorlige og lærde Gahr Støre settes opp mot den blide og folkelige Vedum. I virkeligheten er dette et svært forenklet bilde.

Nesten uansett hva han gjør for å bli mer folkelig, klarer ikke Jonas å kvitte seg med stemplet som en overklassegutt fra Holmenkollen med stor (arvet) formue og eliteutdanning i Paris. På den annen side lykkes Slagsvold Vedum nesten hele tida med sin foretrukne profil: En folkelig bonde fra Ilseng som med et flir kan parkere akademisk kunnskap.

Da kan det være greit å vite at Vedum har omfattende utdanning ut over traktorsetet og livets skole. Han er utdannet agronom, har studert realfag ved Høgskolen i Hedmark og tok grunnfag og mellomfag i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i perioden 1999 – 2002. Denne kombinasjonen av praktisk erfaring og nokså bred teoretisk utdanning er typisk for mange norske ledere, og et resultat av demokratiseringen av høyere utdanning. Vedum er ikke bare bonde, han tilhører også den tredjedelen av befolkningen som har høyere utdannelse. Slikt bør være en kilde til stolthet over likhetspolitikken, ikke et utgangspunkt for falske motsetninger.

Det påfallende i tilfellet Støre/Vedum er at de har nådd kunnskap og folkelig erfaring gjennom to ulike modeller. Støre ble først akademisk utlært. Så satte han i gang med å lære seg det utrolig mangfoldige landet vi kaller Norge. De siste åra er det knapt noen andre politikere som har reist mer og møtt flere folk fra alle typer miljøer. Vedums tidsmaskin var omvendt: Han fikk med seg det jordnære Norge før han ble akademiker og politiker. Da kan vi spørre: Er den ene erfaringsveien så mye mer verdt enn den andre?

Selvsagt kan Jonas aldri løpe fra sin klassebakgrunn, men du må tro på arvesynden for å legge avgjørende vekt på det. Einar Gerhardsen var f.eks. ikke slik. Han pepret sine første regjeringer med landets lyseste hoder og beste eksamener, uten hensyn til om de kom fra villa eller gråbeingård. At Støre har omfattende internasjonal erfaring og et stort nettverk er I hvert fall ikke negativt for en mulig statsminister. Som regel har slik kunnskap vært mangelvare hos norske statsministere.

Dette betyr ikke at Jonas Gahr Støre automatisk blir en bedre, eller like god, statsminister som Trygve Slagsvold Vedum. De stadige tilbakeslagene i valg og i interne stridigheter har åpenbart tæret på ham. Jeg fulgte utenriksminister Jonas på reiser til Midtøsten og Afghanistan. Det var noe raust, åpent og dristig i ham da. En stemning av forandring og dynamikk som også åpnet dører til internasjonale makthavere som ellers la liten vekt på Norges rolle og synspunkter. Støre gjorde Norge større.

Nå virker Jonas Gahr Støre vesentlig mer reservert og forsiktig i møtene med kritiske medier eller intern opposisjon. Den offensive, tidvis karismatiske, lederen er gått i forsvarsposisjon og angriper ikke like overbevisende. Det samme kan sies om partiets politikk. Den framstår som defensiv, uten de grunnleggende visjonene om viktige samfunnsendringer som alltid har vært Arbeiderpartiets beste egenskap.

Meningsmålingene for Arbeiderpartiet er så elendige at det spekuleres i om Støre bør gå av som partileder på landsmøtet i april. Ap er et parti der knivene alltid slipes i motgang. Det er likevel en lite sannsynlig utvikling, blant annet fordi det ikke finnes innlysende eller gode lederalternativer. Uansett tærer denne usikkerheten på Arbeiderpartiets mulighet til å bli største parti på venstresiden. Jonas Gahr Støre kan bli den beste statsministeren Norge aldri fikk.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer