KOMMENTARER

Guri Melby og muntlig eksamen

Den siste testen

Det sies at vi får de lederne vi fortjener. Men hva har ungene gjort for å fortjene Guri Melby?

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

For tenåringer som går ut av ungdomsskolen eller videregående denne våren, har nesten halvparten av skolegangen på dette trinnet vært styrt av koronarestriksjoner.

I lange perioder har undervisningen vært digital. På kort varsel har de fått beskjed om at halvparten av klassen skal møte på skolen, før de går hjem og fortsetter resten av dagen hjemme. Slik har det bølget fram og tilbake, uten noen forutsigbar rytme eller følelse av oversikt. Fra den første entusiasmen fra mars i fjor, da de første varme vårdagene kom omtrent samtidig med de første dagene med hjemmeskole, har de gått gjennom fjorten måneder hvor høydepunkter først har blitt utsatt, så utsatt igjen og til slutt avlyst.

Gradvis har de vent seg til at det er liten vits i å glede seg til hendelser, enten det er klassetur, konfirmasjon, skoleball, turneringer eller forestillinger. Når det kommer til stykket, blir det uansett ikke noe av. Bortsett fra muntlig eksamen, da. Den har utdanningsministeren trumfet gjennom at de skal ha.

Jeg vet veldig lite om Guri Melby. Bortsett fra at hun er utdannet norsklektor, har mageplasket med et forslag om et diffust «fremtidsfag» og åpenbart elsker eksamen. Som nyutnevnt utdanningsminister, samtidig som landet stengte ned, tviholdt hun på at eksamen skulle holdes som planlagt, helt til det viste seg komplett umulig å gjennomføre. I år valgte hun glatt å se bort fra innspillene til elevorganisasjonene, Utdanningsforbundet, skoleeier ved kommunene og KS, og barneombudet – så vel som hennes eget Utdanningsdirektorat.

Fra alle hold har hun fått den samme tilbakemeldingen om at det ikke er forsvarlig å avholde muntlig eksamen når elevene knapt har hatt ordinær undervisning siden mars i fjor. De som er tett på i skolehverdagen vet at sjansen er stor for at elevene ikke har fått den undervisningen de skulle ha hatt. De vet også at elevene er mentalt slitne og usikre på hvor de står faglig. Men først og fremst tror jeg de som jobber tett på, vet at de har viktigere ting å gjøre akkurat nå, enn å bruke de siste dagene på å preppe elevene til en nervepirrende evaluering som avslutning på dette lange året.

På mange områder har jeg vært imponert over Oslo-skolen. Forskjellen på den skolen jeg gikk på, i overgangen mellom 80- og 90-tallet og dagens, er så stor at jeg iblant har vært glad for at vi rakk å få oss jobb, før dagens kids skal ut på arbeidsmarkedet. Det er i hvert fall liten tvil om at de er uendelig mye flinkere enn det vi var. Og hadde jeg visst at lærere kunne være så bra folk, da jeg selv gikk på skolen, hadde jeg helt sikkert oppført meg mye bedre. Derfor har jeg også tenkt at det kanskje ikke er så farlig, at skolen fremstår som i overkant ambisiøs, med påfallende mange «vurderingssituasjoner», «utviklingssamtaler» og skjemaer for «måloppnåelse». I mitt stille sinn har jeg tenkt at skolen fremstår som i overkant drevet av ytre motivasjon, i form av karakterer, og i mindre grad vektlegger det å bygge indre motivasjon – også kjent som nysgjerrighet.

Men det er først nå, etter at skolen gikk ned til gult nivå, at jeg tenker at det er noe alvorlig galt med systemet.

For elever rundt omkring har gjenåpningen startet med en maraton i prøver, innleveringer, presentasjoner, fagdager og øvemuntlig, slik at lærerne skal kunne dokumentere at karakterene er satt på saklig og faglig grunnlag. Og, som kronen på verket, skal elevene altså få lov til å avslutte tre års skolegang med muntlig eksamen. Det er mulig ministeren har tenkt på dette som en gave til elevene. For oss på utsiden ser det mest ut som en siste prøvelse for å se om hun endelig klarer å ta knekken på siste rest av viljestyrke, motivasjon og læringsglede.

Ifølge Guri Melby er muntlig eksamen en «viktig motivasjon» for å fullføre skoleåret. Hadde utdanningsministeren vært mindre opptatt av det ytre, og mer av det indre, hadde hun valgt en annen tilnærming. Da ville hun ha valgt å bruke den forstand som skulle ha fulgt embetet hennes og sagt: «slapp av, det er viktigere ting i livet akkurat nå. Du er ung. Du har god tid. Det viktigste du skal gjøre den neste måneden, er å sørge for noen gode minner med klassekameratene dine». Da ville hun ha sendt et tydelig signal til foreldre, lærere, rektorer og elever om at skolen tenker langsiktig om kunnskap og helhetlig om mennesker.

Man må kanskje være minister for ikke å tenke det åpenbare, at det viktigste nå – de siste ukene av ungdomsskolen eller videregående – er å bygge sosialt fellesskap for tenåringer som har tilbrakt mange måneder uten ordinær skole og fritidsaktiviteter, med strenge reguleringer på hvem og hvor mange de får lov til å møte. Det er ikke avgjørende om de har rukket å komme gjennom hele den kalde krigen, eller behersker alle de geometriske formlene. Den typen kunnskap rekker de fint å ta igjen. Det viktigste nå, må være at elevene går ut av skoleåret som hele mennesker, med sin mentale helse i behold, med en følelse av samhold og glede over alt som ligger foran dem. Og ikke en siste eksamen som skviser de siste dråpene ut av dem.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer