KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Den statlige nihilismen

Putin-statens informasjonsstrategi er i krise. Kombinasjonen av elendige nyheter fra Ukraina, og Putin-statens medie-nihilisme, slår ikke an, skriver Morten Strand.

TUNNELLSYN OG NIHILISME: Vladimir Putin, Russlands president. Foto: REUTERS / NTB
TUNNELLSYN OG NIHILISME: Vladimir Putin, Russlands president. Foto: REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Russerne vil ikke ha «dårlige» nyheter fra krigen i Ukraina. TV-titting er ned 25 prosent siden invasjonen av Ukraina i februar, melder en rekke russiske medier. TV-showet til Vladimir Solovjov, ofte referert til som den russiske presidenten, Vladimir Putins favoritt, er flyttet fra prime-time, og sendes nå klokka 11.30, altså nærmere midnatt. Det er etter at programmet, som tidligere var det mest populære etter nyhetssendingene på den statlige kanalen, Kanal 1, plutselig var nede på 17. plass i november.

RUSSISK TV: Slik ble angrepene mot Ukrainas hovedstad mandag 10. oktober presentert for russiske TV-seere, på den statseide kanalen Russia 1. Vis mer

Det er sjokkerende tall for Kreml. Kontroll over TV har alltid vært helt sentralt i Putin-statens dominans over den russiske meningsdannelsen. Når dette ser ut til å glippe, er det dramatisk for regimet.

Det var ei krise som førte til at Putin tok kontroll over mediene. Da ubåten «Kursk» sank i Barentshavet i august 2000, med 115 sjøfolk om bord, gjorde russiske medier en strålende jobb. De var tette på dramaet, og intervjuet slektningene til sjøfolkene som banket i skroget så lenge det var liv i dem. De intervjuet eksperter i inn- og utland, og for både den russiske marinen, og for Kreml, var dekningen avslørende, og en katastrofe. Etter det ble alle uavhengige, lineære, TV-stasjoner, underlagt Kremls kontroll, gjennom tvangs-oppkjøp og press.

Siden da har Kremls informasjonsstrategi i alle kanaler de kontrollerer - og nå kontrollerer de absolutt alle - vært preget av en slags medie-nihilisme. «Virkeligheten» eller fakta er ikke så viktig. Det viktigste for Kreml har vært at de har kunnet så tvil om dem, både i de etablerte mediene, og på sosiale medier, som gjennom løgn-fabrikken i St. Petersburg, som er finansiert av sjefen for den paramilitære Wagner-gruppa, Jevgenij Prigozjin, som har de mest brutale russiske soldatene i Ukraina på sin lønningsliste. Forvirring er bedre enn forklaring. Latterliggjøring av motstandere og deres posisjoner er bedre enn rimelig balanserte framstillinger av verdens ofte bedrøvelige gang.

For å forklare denne virkeligheten kan vi gå mer enn 150 år tilbake i tid. Da publiserte forfatteren Ivan Turgenjev romanen «Fedre og sønner», som blant annet hadde Russlands første revolusjonære som tema. Det er her studenten Arkadij forsøker å forklare sin vantro onkel den nye tid, og hva den revolusjonære Bazarov er for noe:

- Han er nihilist, sier Arkadij.

- Hva? spurte Nikolaj Petrovitsj (onkelen), og Pavel Petrovitsj løftet kniven med en smørklatt på spissen og ble sittende ubevegelig.

- Han er nihilist, gjentok Arkadij.

- Nihilist, sa Nikolaj Petrovitsj. - Det kommer av latin, nihil, ingenting, så vidt jeg kan skjønne. Dette ordet betegner altså et menneske som...som ikke anerkjenner noe som helst.

Sånn ble ordet nihilist skutt inn i russisk offentlighet allerede på 1860-tallet. Og siden har det forblitt der. Forskjellen er at under Putin så er det staten som dyrker nihilismen, ved at virkeligheten gjøres til ingenting, mens det lanseres en rekke alternative spinn av «virkeligheten» i det offentlige rom, gjennom mediene.

Medie-nihilismen betydde blant annet at man i mange år med suksess kombinerte propaganda og underholdning. Men russiske TV-seere oppfatter ikke aggressive trusler om å bruke atomvåpen mot Vesten som verken god underholdning eller vellykket propaganda. Ferske tall viser at stemningen nå har snudd i Russland, og at et klart flertall nå ønsker forhandlinger med Ukraina framfor mer krig.

Det betyr at den statlige medie-nihilismen svikter som strategi i krigen i Ukraina. Krigen har kommet for nær, og en faktisk virkelighet er ubehagelig påtrengende.

Annerledes var det for noen år siden da en velmenende amerikansk journalist var hyppig gjest i showene til nettopp Vladimir Sovoljov. Amerikaneren snakket russisk med en sterk amerikansk aksent, og hadde en lys, pipende stemme. Det gjorde ham - og de stort sett liberale vestlige verdiene han representerte - til showets klovn og hoggestabbe.

Jeg fikk selv en gang tilbud om å være med i et slikt talkshow, og så vidt jeg husker var forespørselen fra den statlige Kanal 1. Jeg takket høflig nei, med den begrunnelsen at det ikke passet. Et riktigere svar ville vært at det ikke passet seg, for showene var allerede da ytterst vulgære. Det passet i hvert fall ikke meg. Jeg ville ikke spille rollen som Putin-statens nyttige idiot.

Det er det i stedet Putin-statens mange propagandister som gjør. Bortsett fra at de - som propagandister - blir mer og mer unyttige.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer