KOMMENTARER

Ny sentralbanksjef

Den utvalgte

Operasjon Jens Stoltenberg er nær ved å lykkes, men snubler i innspurten.

GODE VENNER: Jonas Gahr Støre er dundrende inhabil om Jens Stoltenberg blir ny sentralbanksjef. Likevel har noen gitt Stoltenberg grunn til å tro at han kan få jobben. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB
GODE VENNER: Jonas Gahr Støre er dundrende inhabil om Jens Stoltenberg blir ny sentralbanksjef. Likevel har noen gitt Stoltenberg grunn til å tro at han kan få jobben. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Finansdepartementet skal trolig utnevne ny sentralbanksjef denne uka. Siden stillingen ble utlyst før jul og søkerlista kjent, har det sett ut som den politiske tyngdekraften heller ikke denne gangen blir opphevet. Tross heftig debatt og tunge innsigelser mot at Jens Stoltenberg skulle få jobben, var det grunn til å mistenke at avgjørelsen allerede var tatt.

Ellers ville ikke navnet hans stått på søkerlista. En person som Stoltenberg søker ikke en så viktig stilling uten å ha fått signaler om at den er hans hvis han vil. Den nye utlysningsteksten, som er som skreddersydd for Stoltenberg, tyder også på at han er den utvalgte.

Først i november i fjor lot Jens Stoltenberg det lekke ut at han ønsket å bli ny sentralbanksjef. Anonyme kilder sa til Dagens Næringsliv at han ville takke ja hvis han ble tilbudt stillingen som skulle lyses ut noen uker seinere. Da hadde allerede Stoltenberg og vennene hans beredt grunnen i nesten et år, ifølge en avsløring i Aftenposten. Etter lenge å ha veid for og imot - og det var åpenbare innvendinger mot å søke en slik jobb - må den drevne politikeren ha kommet fram til at det lot seg gjøre. Hva var det som overbeviste ham?

Noen ble overrasket over nyheten. Det burde ingen være. Sentralbanksjef er den perfekte retrettstillingen for Stoltenberg som avslutningen på en gullkantet karriere. Det er en av landets viktigste og mektigste jobber på et felt han er lidenskapelig opptatt av. Selv om den ikke er politisk, er den beslektet med hans langsiktige syn på politikken. Perspektivmeldingen var alltid mer interessant for Stoltenberg enn de kortsiktige slagene underveis.

Diskusjonen om ny sentralbanksjef er slik forbigående støy, har han trolig antatt. Det var også bråk rundt utnevnelsen av ny sjef for Statens Pensjonsfond Utland (NBIM), men Nicolai Tangen fikk jobben og støyen la seg. Tangens forsvarere argumenterte litt som Stoltenbergs tilhengere gjør nå: Jo da, det er mulige konflikter og innvendinger mot ansettelsesprosessen, men Norge har ikke råd til å si nei til slike supermenn.

Jo, det har Norge, ingen fare. Det fins til og med en faglig sterkere kandidat, visesentralbanksjef Ida Wolden Bache, som ville være den første kvinnen til å lede Norges Bank, et hensyn som normalt veier tungt ved slike utnevnelser. Hun klarer nok å holde oljefondssjefen i ørene, tross at hun verken er mann eller har vært NATO-sjef.

Innvendingene mot Stoltenberg er saklige, ikke personlige, og ble seinest presist og grundig formulert av tidligere finansminister Siv Jensen i et innlegg i DN. Hun var bekymret for Norges Banks uavhengighet. Som tidligere statsminister og Ap-leder, og som nær venn av den sittende statsministeren, er båndene så tette til landets politiske ledelse at Støre for lengst har sagt seg inhabil. Det burde endt der. Nettopp det som framheves som Stoltenbergs fortrinn, hans lange politiske karriere og kjennskap til toppolitikere i inn- og utland, er det som taler mot at han får en jobb som krever en pinlig formell uavhengighet fra politiske aktører. Som en mektig premissleverandør i et marked som skvetter bare noen hoster, bør ikke sentralbanksjefen selv skape grunnlag for spekulasjoner.

Aftenpostens ubeleilige avsløring av et privat middagsselskap for et år siden, hvor Jens Stoltenberg og Nicolai Tangen snakket sammen om sentralbanksjefjobben, framstår som politisk manøvrering på bakrommet i Gutteklubben Grei. Stoltenberg hadde allerede tenkt på jobben, og middagen var arrangert av en annen god venn av både Støre og Stoltenberg, Knut Brundtland, sønn av Gro. Det er rimelig å anta at liknende sonderinger har foregått i tida fram til Stoltenberg sendte ut en prøveballong i DN i november. Responsen var relativt god. Erna Solberg var avventende, Sylvi Listhaug taus, sjeføkonomer jublet. Støre lot som nyheten var helt ukjent for ham, og uansett ville han ikke mene noe om at en av hans nærmeste venner, mangeårige sjef og politisk fødselshjelper, kunne bli ny sentralbanksjef.

Det burde han mene noe om. Heller ikke Støre er tjent med å få Stoltenberg som sentralbanksjef med alle de spørsmålene som vil stilles ved forbindelsen, og det er rart om han ikke selv har hatt betenkninger. Protestene er ikke forbigående støy. Det er lyden av en boble som sprekker, og det er det siste de vil høre i Norges Bank.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer