De siste dagene har det kommet kritikk mot den omfattende rundene med kutt som Folkehelseinstituttet har måttet gjennom de siste åra. Det statlige Folkehelseinstituttet underlagt den såkalte ABE-reformen (Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen), som har pålagt alle offentlige etater og virksomheter et flatt kutt i administrative utgifter på minst 0,5 prosent hvert år siden 2015. Debatten om Folkehelseinstituttet er svært viktig, men det hører med til historien at også andre deler av offentlig sektor har vært hardt rammet av reformen. Det er på høy tid med en revurdering av ordningen.

ABE-reformen er ikke egentlig et innsparingstiltak. Tanken er at pengene som spares gjennom effektivisering, skal investeres på felt regjeringen ønsker å prioritere. Slik vil de styre hvilke deler av offentlig sektor som skal vokse og få økt aktivitet. Dette er forståelige argumenter: En sparekniv som stadig skjærer vil hindre administrasjonen i de forskjellige virksomhetene å vokse ukontrollert, og bidra til nytenkning i en offentlig sektor som ellers har få insentiver til å kutte.

Men ettersom åra har gått har de negative følgene av reformen blitt stadig mer åpenbare. Fengslene har blitt hardt presset og rapporterer om mindre bruk av vikarer og overtid. I kulturbransjen er mange av institusjonene så små at det allerede minimale administrative apparatet ikke tåler mange runder med kutt. I stedet fortelles det om ensembler på turné som ikke stopper på så mange steder som før, og om mindre bruk av frilansere, fordi teatre og orkestre er nødt til å kutte i det kunstneriske budsjettet for å oppfylle kravet.