DEBATT

Psykisk helse og unge i coronakrisen

Dere har glemt oss

Jeg var innlagt i tre uker. Det var bare mamma som kunne komme på besøk. Jeg var ofte lei meg etter hun hadde gått. De ansatte spurte hva jeg trengte. «En klem», svarte jeg. Men det kunne jeg ikke få.

GLEMT I KRISEN: - Nei, jeg tenker ikke på festing, reising, og heller ikke skole, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
GLEMT I KRISEN: - Nei, jeg tenker ikke på festing, reising, og heller ikke skole, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Innlegget var først publisert i BA, og er gjengitt med tillatelse.

Under pandemien har det vært mye negativ oppmerksomhet rundt ungdom. Hvordan vi har skyld i den økende smitten. Fokuset har vært rettet mot hvordan vi ungdommer kan bidra til en bedre hverdag. Men dere som styrer landet har glemt hvordan dere kan bidra til at vi skal få en bedre hverdag også.

Nei, jeg tenker ikke på festing, reising, og heller ikke skole. Jeg tenker på alle oss ungdommer som sliter psykisk. Hverdagen som allerede kunne være vanskelig, ble enda vanskeligere da. Covid-19 er vanskelig for alle, det vet jeg. Men da pandemien inntraff, ble det viktigste stedet jeg trengte tatt fra meg.

Jeg kunne ikke lenger dra til psykologen min. Fysisk. Vi måtte snakke over mobiltelefon og melding. Ingen øyekontakt, ingen som kunne skimte gjennom fasaden min, og ingen som kunne skjønner at jeg løy når jeg fortale om hvordan jeg hadde det. Det ble lettere å skjule det, for hun kunne ikke se meg.

«Alt er kjempebra», sa jeg. Men alt, var ikke kjempebra. Langt ifra. Jeg hadde det vanskelig. Jeg kjente at usikkerheten påvirket sykdommen min. Jeg var mye alene, hadde enormt med skolearbeid over nett og jeg var sliten. Men, jeg turte ikke å si ifra. For jeg trodde ikke det var hjelp å få. Og jeg følte meg heller ikke viktig oppi alt som foregikk.

På nyhetene var det innslag på innslag om corona. Hvordan de eldre ble påvirket, folk som mistet jobbene sine. Barnehager og skoler ble stengt og smittetallene økte. Dødstallene økte. Jeg var redd og jeg følte meg glemt. Hva med psykisk helse?

«Hva med meg?», tenkte jeg. «Skal ikke jeg få hjelp?». Jeg følte meg egoistisk som tenkte sånn. Folk dør. Mens jeg faktisk var frisk og hadde mulighet til å klemme min fine mamma og pappa når jeg ønsket det. For ja, jeg har en fantastisk fin familie.

Bipolar lidelse, som er det jeg har, er heller ikke så lett å forstå seg på for pårørende. Det er vanskelig å kjenne igjen faresignalene, og det er samtidig også mye lettere å lyve overfor familie enn det er overfor psykologen min. For psykologen kan alle triks. Alt jeg ønsket var å ha et møte, for jeg ønsket innerst inne at noen skulle se hvordan jeg hadde det, men jeg var ikke tøff nok til å gi beskjed selv.

Jeg følte meg uviktig oppi alt som skjedde rundt meg.

Tiden gikk, og jeg ble dårligere. Jeg var overveldet og jeg følte meg uviktig oppi alt som skjedde rundt meg. En farlig kombinasjon. Plutselig rant begeret over. Jeg hadde holdt så mange vonde følelser for meg selv, og nå klarte jeg det ikke lenger. Jeg ble lagt inn på en akuttpost. Også her var restriksjonene tydelig.

Jeg var innlagt i tre uker. Det var bare mamma som kunne komme på besøk. Jeg var ofte lei meg etter hun hadde gått. De ansatte spurte hva jeg trengte. «En klem», svarte jeg. Men det kunne jeg ikke få. Det eneste som hjalp var ikke lenger lov. De forsøkte å roe meg ned så godt de kunne. Men alltid med en meters avstand.

Min historie ikke er ordinær. Jeg skriver ikke dette for oppmerksomhet, men for å gjøre andre oppmerksom på hva mange andre også har opplevd.

Ingen visste det. Ingen skjønte at jeg hadde det så vanskelig. Psykisk helsevern burde vært et mye større tema i begynnelsen av pandemien. Om det var mulig for folk å gå på senteret, så burde det vært mulig burde det vært mulig å opprettholde helsetilbud som blant annet jeg trengte.

Norske myndigheter har gjort mye bra under pandemien. Dere har stått på, og jeg har stor respekt for dere. Men, dere glemte oss. Dere glemte meg. Når vi trengte det som mest.

For det er viktig å huske på at det er de som trenger det mest, som roper lavest.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer