Er bolig et velferdsgode eller et markedsgode? Dette høyst betimelige spørsmålet står sentralt i Hannah Gitmarks bok «Det norske hjem» og svaret avslører en brist i det norske sosialdemokratiet.

Ser vi på hvordan vi kollektivt behandler bolig i dag er det åpenbart at bolig behandles som et markedsgode. Bolig produseres etter prinsipper om maksimal lønnsomhet og går til den som er villig til å betale mest.

Velferdsgoder derimot fordeles etter behov og er ment å sikre en grunnleggende form for likhet og uavhengighet av markedet. Velferdsgoder, som utdanning, helse, trygd og pensjon, gis til alle som en sosial rettighet, ikke etter hvem som betaler mest.

Det er gode grunner til at vi bør behandle bolig som et velferdsgode. Et godt og trygt bomiljø er en nødvendig forutsetning for å tilfredsstille andre vesentlige behov. Denne erkjennelsen ligger også bak det politiske målet om at alle bør eie bolig og virkemidlene i form av skattefradrag og lav eller ikke-eksisterende skatt på bolig.

Disse virkemidlene er rester fra en tid hvor bolig ble ansett som et velferdsgode og det var et offentlig ansvar å sikre verdige boliger til alle. Men som Gitmark viser fungerer dagens støttetiltak kontraproduktivt. Tiltakene øker nemlig ulikhetene og gjør folk mer avhengig av markedet.