Å drive oljedebatt i et oljeland er et motbakkeløp. Å utfordre Norges største næring betyr at du utfordrer arbeidsplasser, kapital, fagforeninger, næringslivsorganisasjoner og alle de største partiene. Trepartssamarbeidet - mellom staten og begge partene i arbeidslivet - står sterkt i Norge. Når alle sammen er enige, og du hevder noe annet, er det ganske gode sjanser for at du ikke får gjennomslag.

Det er derfor noen sier, litt mer enn halvt på spøk, at Norge ikke er et land med en oljebransje. Det er en oljebransje med et land.

Svingdøren mellom politikken, næringsliv og lobbyorganisasjoner er blitt omfattende. Den ressurssterke oljebransjen utmerker seg ved å tiltrekke seg en lang rekke toppfolk fra alle de store partiene. Den forrige lederen av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass var en svært sentral Ap-statsråd, Karl-Eirik Schjøtt-Pederesen. Den nåværende er Anniken Hauglie, som var en av Erna Solbergs stjerneelever i regjeringen.

At oljebransjens enorme maktposisjon undervurderes, får vi av og til noen morsomme eksempler på. NRK hadde torsdag en reportasje med en representant for det nystartede Industri- og næringspartiet (INP), som kjemper for oljebransjen. Partiet ønsker å være en «motvekt».