DEBATT

Miljøpolitikk

Derfor forlot jeg MDG

Det sies og skrives mye om Arbeiderpartiet for tiden. Jeg vil også si noe. Om hvorfor jeg gikk fra mitt gamle parti – til Arbeiderpartiet.

GODE SIDER: Mitt tidligere parti har mange gode sier, men de har ikke politikk som passer til livet utenfor ring 3, skriver innsender Kasper Syvertsen. Her er leder Une Aina Bastholm, Lan Marie Berg og Rasmus Hansson i MDG. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
GODE SIDER: Mitt tidligere parti har mange gode sier, men de har ikke politikk som passer til livet utenfor ring 3, skriver innsender Kasper Syvertsen. Her er leder Une Aina Bastholm, Lan Marie Berg og Rasmus Hansson i MDG. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Gjennom livet må man ta noen valg som er viktigere, og kanskje vanskeligere, enn andre. For kort tid siden sto jeg overfor et slikt valg. I tidlig ungdomsalder engasjerte jeg meg kraftig i klimasaken, og da jeg som fjortenåring skulle velge meg et parti, falt det meg naturlig å velge Miljøpartiet de Grønne, og Grønn Ungdom.

AP SAMLER ALLE: For å løse klimakrisa må vi ha med Oslo - og Elverum. Oljearbeider og lærer. Pensjonist og tenåring. Det hjelper ikke å gjøre mer enn de andre, de store resultatene får vi bare om vi jobber sammen, skriver innsenderen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
AP SAMLER ALLE: For å løse klimakrisa må vi ha med Oslo - og Elverum. Oljearbeider og lærer. Pensjonist og tenåring. Det hjelper ikke å gjøre mer enn de andre, de store resultatene får vi bare om vi jobber sammen, skriver innsenderen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

I seks av mine så langt 20 år satt jeg i debatter, arrangerte møter og sto på stand for det jeg kalte mitt parti. Likevel endte jeg i fjor med å måtte ta et valg: skulle jeg bli i et MDG som jeg stadig var mer uenig med, eller skulle jeg finne meg et nytt parti? Jeg gikk mange måneder og grublet, men da jeg bestemte meg for å bytte var valget enkelt. Jeg hørte hjemme i Arbeiderpartiet.

Jeg fikk kjenne verdien av fellesskapet og velferdsstaten på kroppen da jeg var elleve år. Lillesøsteren min på åtte år hadde fått et alvorlig astmaanfall, og hadde blitt hentet i ambulanse hjemme. Jeg ble passet på av mormor, som lot meg drikke cola selv om det bare var tirsdag, og mamma kunne ta fri fra jobben for å passe på lillesøster.

Hun lå et par dager på sykehuset før hun ble utskrevet frisk som aldri før, og jeg tenkte aldri noe særlig mer over det. Ikke før i 2015, da jeg fikk en ekstrem interesse for presidentvalget i USA. For det var først da jeg skjønte at vi kunne risikert økonomisk ruin hvis lillesøster fikk astmaanfallet sitt i USA, og at mamma kanskje hadde måttet velge mellom jobben sin og å passe på datteren sin. Men den norske velferdsstaten var der for oss. Den velferdsstaten har Arbeiderpartiet skapt.

Mange har kritisert meg for å være opptatt av klima, og samtidig gå til Arbeiderpartiet, men jeg lever greit med å være uenig med Ap på miljøfeltet.

For meg, som lenge førte en ganske radikal linje på klima, fikk jeg en åpenbaring som traff desto hardere. Vi får ikke løst klimakrisen hvis ikke alle er med på laget.

Vi må ha med Oslo, og Elverum. Oljearbeideren og læreren. Pensjonisten og tenåringen. Klimakampen er ikke en konkurranse, det er en dugnad. Det hjelper ikke at man gjør mer enn de andre, for de virkelige resultatene får vi bare hvis vi jobber sammen. Arbeiderpartiet samler alle i klimakampen.

Folk i MDG vil prøve å fortelle deg at de er et distriktsparti. Det er de ikke. Jeg forteller gjerne om mange gode sider ved mitt tidligere parti, men de har ikke politikk som passer til livet utenfor ring 3.

Som Elverumsing og Hedmarking har jeg venner som aldri kjente på større frihet enn da de tok mopedlappen, for da kunne de komme seg hjem selv etter at dagens eneste buss hadde kjørt. Jeg vet at ulven ikke er et kjæledyr, men for mange et rovdyr man stadig ser i skogkanten bak hundeburet.

Og jeg kjenner på frustrasjonen i hjembygda når de økonomiske tilskuddene fra dagens regjering krever skolenedleggelser, kutt i eldreomsorg, kutt i kulturtilbud, kutt i ungdomstilbud og generell håpløshet. Arbeiderpartiet jobber for nettopp disse bygdene.

GLADNYHET: Regjeringen presenterte i dag en svindyr gladnyhet av et klimatiltak. - Historisk, sier Erna Solberg. Video: Lars Eivind Bones Vis mer

Arbeiderpartiet har vært gjennom mange vonde saker de siste åra, også da jeg valgte å bytte parti. Men samtidig, mellom alle stormene, har jeg aldri stått så støtt som jeg gjør i dette valget.

Jeg står støtt i at en trygg sykehjemsplass til mormor er viktigere enn skattekutt til de aller rikeste. Jeg står støtt i at klimaet ikke kan reddes av streikende ungdommer alene, men gjennom den stolte norske dugnadsånden, fordi tiltak som rammer enkeltgrupper for hardt setter all progresjon i fare. Og jeg står støtt i at Norge er like mye Elverum, Ålen og Båtsfjord, som det er Oslo, Bergen og Trondheim.

Alle i Arbeiderpartiet står støtt i disse tingene, og jeg håper at vi blir mange flere med tiden.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer