LEDER

Pandemi og isolasjon

Det åpne samfunnet

En stor sosial omkostning er betalt av folk som er avhengige av åpenhet.

TOMME GATER: Nedstengningen under pandemien har gått hardt ut over folk som er avhengige av det åpne samfunnet. Her fra et nesten folketomt Oslo sentrum en fredag kveld i desember. Foto: Annika Byrde / NTB
TOMME GATER: Nedstengningen under pandemien har gått hardt ut over folk som er avhengige av det åpne samfunnet. Her fra et nesten folketomt Oslo sentrum en fredag kveld i desember. Foto: Annika Byrde / NTB Vis mer
Leder: Dette er en lederartikkel fra Dagbladet, og gir uttrykk for avisas syn. Dagbladets politiske redaktør svarer for lederartikkelen.
Publisert

I løpet av de siste to åra har mange nordmenn levd i en historisk unntakstilstand på grunn av pandemien. I deler av landet har livet gått tilnærmet som normalt i lange perioder som følge av lavere smittetrykk enn i byene, men ingen har unngått nasjonale restriksjoner som har begrenset vår bevegelsesfrihet og mulighet til å treffe familie og venner. Det har vært en tankevekkende påminnelse om et liv vi tar for gitt.

Et åpent samfunn er bygget rundt sosiale møteplasser som overskrider familiens intime sfære, og som ideelt sett inkluderer alle og må tolerere alle. Vi møter ikke bare kolleger på jobben, men også utenom jobb. Vi møter andre gjennom skole og barnehager, fritidsinteresser og sosiale arrangementer. Vi går mer ut. Vennskap er kanskje ikke blitt viktigere, men det har blitt en større del av livene våre. Det moderne samfunnet har gitt flere muligheter til å leve uavhengige liv, skapt mer rom for mangfold og bygget ned fordommer nettopp gjennom at vi har møtt hverandre oftere. I takt med at skrevne og uskrevne lover har forfalt, har vi skapt bedre liv for alle, ikke bare de som passet inn i det gamle snevre formatet av hvordan liv skal leves.

Under pandemien har mange i perioder vært avstengt fra både sosiale møteplasser og det fellesskapet de vanligvis deltar i. Mye av oppmerksomheten har handlet om de rent praktiske løsningene; hva gjør vi med skolene, med utelivet, med næringslivet. I disse tider minner også politikere for ordens skyld om at vi må ta ekstra vare på de ensomme. Det bør vi alltid gjøre. Men en million aleneboere og utallige andre som lever annerledes enn statsministeren og hans familie, er ikke ensomme. De har bare for lenge vært avskåret fra livet de normalt lever, hvor det er sosiale arenaer å møte folk som ikke inngår i familiens virussfære.

Det har vært en tendens under hele pandemien til å framstille Norge som et annet land enn det er; et land hvor folk bor i en kjernefamilie og har både plass og anledning til å ha hjemmekontor. Slik er det beviselig ikke. En stor sosial omkostning er betalt av dem som er avhengig av det åpne samfunnet og dets møteplasser. På julaften har vi et inderlig ønske om snart å vende tilbake til det samfunnet som gjør Norge til et mangfoldig land å leve i. God jul!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer