Et av de rareste trekkene ved norsk politikk ved inngangen til valgåret, er at de rødgrønne partiene bruker mer tid på å fortelle hvem de ikke kan samarbeide med enn å legge grunnlaget for et politisk prosjekt når de er i regjering etter valget. Det bygges murer, ikke bruer. Aller rareste er Arbeiderpartiets beskjed om at partiet ikke kan samarbeide med Miljøpartiet De Grønne.
At Ap slår fast før valget at de uansett valgutfall ikke kan sitte i regjering med MDG, strir mot sunn fornuft og mot erfaringene fra den rød grønne regjeringen 2005 – 13. I tillegg viser dette at man ikke ønsker å lære av Erna Solbergs vellykkede håndtering av borgerlig samarbeid de siste åtte åra.
Advarer mot Sp-ledet regjering
Aps og MDGs energipolitikk er uforenlige, hevdes det. Og ja, her er det åpenbare forskjeller. MDG ønsker en raskere nedbygging av norsk oljenæring og en tøffere og mer målrettet omstilling til det fornybare samfunnet. Dette er noe markedskreftene uansett bidrar til, helt uten politiske vedtak.
Men ved å vektlegge at synet på energiomstilling hindrer samarbeid, sier Ap to ting. Begge er farlige og uforståelige.
Først signaliserer dette budskapet at SV åpenbart ikke er et parti Ap tar seriøst. Jeg er ikke kjent med noen vesentlige forskjeller mellom SV og MDG i synet på nødvendigheten av å omstille raskt til sol, vind, vann, batterier, hydrogen og annen fornybar teknologi.
Hvis energipolitikken hindrer samarbeid med MDG, men ikke med SV, må det være fordi Ap ikke tar SVs standpunkter på alvor. Man sier indirekte at SV er et push over-parti i motsetning til MDG. Dette er selvsagt noe SV ikke kan leve med og som vil dømme et samarbeid til døden allerede fra start. Hvordan skal SV kunne forsvare deltakelse i en slik regjering, med et kanskje sterkt MDG i opposisjon?
– Må ikke i lomma på Jonas
Dernest sier AP at forskjell i synet på olje trumfer alle andre saker. Olje er f.eks. langt viktigere enn synet på EU og EØS. Ap kan samarbeide med Sp og SV som begge har et negativt syn på EU og vil melde Norge ut av EØS. Ap kan sågar sitte i en regjering med et flertall av EØS motstandere, en regjering som vil trekke beina etter seg i alle Europa-spørsmål. Det er mer enn underlig at Ap ikke ser verdien av å få med MDG som stort sett deler Aps syn i Europapolitikken. Er virkelig tempoet i oljeomstillingen langt viktigere for arbeidsplasser i Norge enn vårt forhold til Europa?
Standpunktet viser også en total mangel på strategisk tenkning. MDG er fortsatt relativt lite i Norge, men partiet er del av den sterkeste nye politiske bevegelsen i Europa. MDGs søsterpartier sitter i regjering med sosialdemokratene i Finland og Sverige, med kristeligdemokratene i Østerrike. De tyske Grønne er større enn sosialdemokratene i meningsmålingene og i Frankrike var De grønne nettopp den store valgvinneren med ordfører i flere store byer. De franske sosialistene er utradert.
Arbeiderpartiet er nær alene som europeisk sosialdemokratisk parti i å avvise samarbeid med de grønne.
Holder Arbeiderpartiet MDG ute av regjering fordi partiet ikke tåler en tøff miljøpolitikk, vil MDG naturlig nok se etter andre partnere. Det kan legge grunnlag for samarbeid med borgerlige partier i 2025. Østerrike ledes av en konservativ/grønn regjering. Tyskerne tror neste valg gir svart/grønt samarbeid, Kristeligdemokrater og De Grønne. En tilsvarende utvikling i Norge trenger ikke være så gal for MDG. Men hvordan kan det være i Aps strategiske interesse?
Han skviser sin gamle partner
MDG og Sp skiller seg i rødgrønn sammenheng fra SV og Rødt. Disse to partiene tar bare velgere fra hverandre og fra Ap. Sp og MDG kan bringe med seg velgere som ellers ville gått til borgerlig side. Raymond Johansen er byrådsleder i Oslo fordi et sterkt MDG i 2019 stjal velgere fra Høyre og andre borgerlige partier. MDG fikk flere stemmer enn Ap på Frogner.
En Ap/Sp-regjering kan sikkert omgjøre en del av Høyres reformer. Men jeg ser ikke konturene av noe offensivt positivt program. En slik regjering vil fort framstå som et grått og gammeldags prosjekt helt uten den fornyelsen grønn politikk kan bringe. Det er fort gjort å miste oppslutning. Ap tapte en prosent i måneden under Stoltenberg-1 regjeringen fra 2000.
Den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 var et langt mer ambisiøst prosjekt enn Ernas borgerlige regjeringer. Det ble gjennomført mye større varige endringer, som full barnehagedekning og vern av natur gjennom naturmangfoldloven og massiv opprettelse av nasjonalparker. Jens var en langt mer visjonær leder enn Erna.
Men på ett punkt er Erna slam dunk sammenliknet med oss rød/grønne. Hun har skapt ett langt bedre samarbeidsklima. Det har vært mye færre medielekkasjer rettet mot partnerne. Hun har gitt videre spillerom til samarbeidspartiene for å feire egne seire. Det har vært mindre styring, men mer samhold. Her har Jonas mye å lære, når han blir statsminister.
Regjeringsskifte til høsten er sannsynlig, men langt fra sikkert. Jeg tror velgerne ønsker å høre hvordan en ny regjering vil gjøre Norge grønnere, mer sosialt og sikre arbeidsplasser. Da bør det bygges bruer, ikke murer.
