Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Det er da merkelig!

TEATERSJEF

Morten Borgersen konstaterte nylig at man ikke ser samtidsdramatikken i «posthyllen vår». Det er underlig ettersom vi vet at hvert teater mottar i gjennomsnitt 30-40 norske manus pr. år. Men når verdig samtidsdramatikk, ifølge Borgersen, er alt annet enn det han kaller «privat-sofa-sfæren»-damatikk, må det vel være slik. Hva kalles for eksempel Jon Fosses dramatikk, er ikke den også hentet «hjemmefra»? Som Borgersen, setter også vi pris på denne teaterdebatten. Det er imidlertid paradoksalt når han sier at man bør stimulere til skriveprosesser, til tematikk og til nye teaterformer, og samtidig hevder at det ikke er mulig, heller ikke riktig, å bruke repertoaret til manusutvikling for at dramatikere skal få øve seg. Slik tror vi man ikke snakket under Tom Remlovs sjefstid i Bergen. Den Nasjonale Scene var i perioden 1986-1996 verksted og arena for nesten 60 norske urpremierer, hvorav flere fikk stor oppmerksomhet.

Norsk teater har produsert flere norske suksesser den siste tiden: Purpur og gull, Lilleskogen, Bikubesesong og nå sist Skråninga. Det er gledelig. Det er også gledelig at vi har fått Damatikerutdanning, og at Det Åpne Teater gir vekstmulighet for manus i utvikling. Men alt dette kan da ikke frata teatrene ansvar for selv å legge til rette for at gode manus skal se dagens lys. Vi vet at hvert teater gjør noe, mer eller mindre. Men vi etterlyser innretninger som gjør dette til en selvfølgelig, stolt del av teatrets virksomhet. På slutten av 60-tallet fikk vi innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Den bevisste satsningen på film har også gitt resultater.

BORGERSEN

hevder at undertegnede ber kulturministeren om å prioritere kvinner til regi- og sjefsstillinger. Jeg vet ikke hvilken artikkel han refererer til. Jeg vil imidlertid hevde at historiene som blir fortalt i langt større grad bør skrives av kvinner. Når han sier at «Jeg trodde ikke kjønn hadde noe med hvor dramatikken kommer fra», vitner det om at teatersjefen har liten kunnskap om kjønn og makt. Nobelprisvinner Elfriede Jelinek skriver i en artikkel om sitt kjønn og sin status i 2000: «Det er da merkelig at man må kjempe intenst bare for å eksistere, fordi man så gjerne vil være til stede. Og det er merkelig å utelukke - som rasisten gjør det overfor den annerledes - og nekte all adgang. La oss derfor komme videre og se, hvor

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media