DEBATT

Amnesty-rapporten:

Det er en skandale

Amnesty har slengt ut skråsikre påstander om lovbrudd og latt dem ligge uten begrunnelse.

SEKRETÆR, IKKE GENERAL: Ukrainerne kan prise seg lykkelig over at Agnès Callamard er generalsekretær, og ikke general, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fabrice Coffrini / AFP
SEKRETÆR, IKKE GENERAL: Ukrainerne kan prise seg lykkelig over at Agnès Callamard er generalsekretær, og ikke general, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fabrice Coffrini / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Amnesty fortjener det de selv aldri ga Ukraina: En begrunnelse for hvorfor de tar feil.

Det har gått litt over to uker siden Amnesty publiserte sin syltynne kritikk av Ukrainas forsvarskamp mot Russland. På knappe fire sider konkluderte de med at Ukraina systematisk setter sivile i fare og bryter humanitærretten.

NASJONALDAG. 24. august er Ukrainas nasjonaldag, samtidig som det er et halvt år på dagen siden Russland invaderte nabolandet. Video: AP, Nato. Vis mer

Sterke påstander krever sterke bevis. De har vi fortsatt ikke sett. Rapporten er kalt absurd, en moralsk konkurs, propaganda for Putin, en skandale og et havari. Jeg har selv kalt den et makkverk. Karakteristikkene er fortjent. Men Amnesty fortjener også det de aldri ga Ukraina: En grundig begrunnelse for kritikken. Her kommer min.

Krigen i Ukraina er det mest omfattende, illegitime angrepet på et demokrati siden andre verdenskrig. Russernes drap på titusenvis av sivile forsvares med absurde løgner om at Ukraina styres av en nazistisk jøde i Kyiv.

Kan man bruke tid og krefter på å kritisere Ukraina i en slik situasjon? Selvsagt. Ukraina er et demokrati, og tåler kritisk søkelys. Men når Amnesty velger å kritisere offeret, bør de stille skyhøye krav til seg selv: Kritikken må være presis og grundig.

Amnesty har funnet eksempler på at ukrainske soldater opererte i nærheten av sivile, og påstår at dette var unødvendig. Det hopper rett på konklusjonen: «Such tactics violate international humanitarian law». Dette er ren latskap fra Amnestys side!

De må vise klart og tydelig 1) hvilken rettsregel de mener er brutt, 2) hvordan de selv tolker jussen, og 3) hvilke fakta de mener beviser regelbruddet. Først da kan man konkludere.

Absurd nok må vi gjette oss til hvilke regler Ukraina skal ha brutt. La oss gjøre et tappert forsøk, med god hjelp fra folkerettsekspert Michael Schmitt: Det kan være at Amnesty sikter til Genèvekonvensjonens tilleggsprotokoll 1, artikkel 58, bokstav B, som pålegger forsvarerne å unngå kamper nært sivile så langt det lar seg gjøre.

«Så langt det lar seg gjøre», er stikkordet her. Forsvarerne har et betydelig spillerom. Regelen gjelder for eksempel ikke hvis en forflytning utgjør fare for egne soldater, svekker forsvarsstillingene eller utsetter de sivile for mer fare.

Det kan også være legitimt for ukrainske soldater å oppholde seg i bebygde områder for å få dekning, overnatting, forsyninger, samband eller strøm. Til og med operasjoner rundt skoler og sykehus kan være tillatt, selv om dette medfører høyere krav.

La oss stille noen kontrollspørsmål til Amnesty: Ukraina fører en desperat forsvarskrig. Kan det tenkes at mange av de 19 eksemplene hadde legitime militære grunner? Er det relevant at Ukraina har iverksatt storstilt evakuering av sivile? Rapporten reflekterer null og niks over dette.

I stedet inntar Amnesty rollen som militære overdommere. Lederen, Agnès Callamard, forlanger – helt vanvittig nok – at Ukraina trekker sine styrker ut av befolkede områder. Ukrainerne kan prise seg lykkelig over at Callamard er generalsekretær, og ikke general.

Her er vi nemlig i kjernen av problemet: Den åpenlyse mangelen på militær forståelse. Callamards krav ville betydd døden for ukrainske soldater, fordi de mangler luftherredømme og artilleri. En tilbaketrekning er ingen automatisk frelse for sivilbefolkningen; Bucha, Irpin, Mariupol og Makaravi er bare noen groteske eksempler på hva som skjer når Ukraina trekker soldatene tilbake.

Kort oppsummert har Amnesty slengt ut skråsikre påstander om lovbrudd og latt dem ligge uten begrunnelse. De har overkjørt sine egne ansatte i Ukraina, kalt kritikere troll, og fornærmet millioner av ukrainere. Antakelig fører ikke rapporten til reelle endringer heller. Putin vil fortsette som før, men kan skyve Amnesty foran seg som «sannhetsvitner» når han knuser neste skole, kjøpesenter, teater eller sykehus til pinneved.

Mitt råd til Amnesty er derfor: Lytt til Amnesty. Den kanadiske delen av organisasjonen har nemlig beklaget sterkt, og innrømmet at rapporten var altfor svak. Det er et eksempel til etterfølgelse, og bør være et siste punktum i denne farsen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer