KOMMENTARER

Det er ensomt å være annerledes

Jeg kan aldri gå noe sted uten å få blikk eller bli hvisket om.

ANNERLEDESHET: Jeg har altfor ofte blitt fortalt at jeg ikke har en verdi som menneske og at jeg ikke har livets rett. Og dette bare basert på hvilket utseende jeg har, skriver Victoria Johansen. Hun skriver om livet sitt på victoriajohansen.blogg.no. Foto: Privat
ANNERLEDESHET: Jeg har altfor ofte blitt fortalt at jeg ikke har en verdi som menneske og at jeg ikke har livets rett. Og dette bare basert på hvilket utseende jeg har, skriver Victoria Johansen. Hun skriver om livet sitt på victoriajohansen.blogg.no. Foto: Privat Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Kommentaren er først publisert i Bergens Tidende.

Jeg er blitt lært opp til at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. At vi alle er like mye verdt, og at vi alle har den samme rett til de grunnleggende tingene i livet. Likevel er vi mennesker opptatt av å sette hverandre i bås. Det virker som om vi blir mer komfortable når vi kan putte merkelapper på noe eller noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig.

Jeg ble født som det eneste tilfellet i Norge med Rothmund-Thomson syndrom i 1992. Nå er jeg 30 år, og så vidt jeg vet er jeg fortsatt den eneste i Norge. Det finnes 500 andre tilfeller i verden. Jeg har hele livet måttet tråkke stien selv, både for min egen del og for leger. Det innebærer i korte trekk ømfintlighet for ultrafiolette solstråler, sterk vekstreduksjon med feilutvikling i ledd og manglende øyevipper og øyenbryn. Det påvirker også bevegelsesapparat.

Dette gjør at jeg opplever livet veldig ensomt. Jeg har erfart at livet kan være ganske brutalt til tider, og mange hendelser har satt spor på grunn av min annerledeshet. Mange opplevelser jeg ikke unner noen å oppleve.

Jeg har alltid hatt et ønske om trygghet. Trygghet rundt meg og – ikke minst – trygghet i meg selv. Det er helt grunnleggende for oss mennesker å kunne oppleve trygghet. Men jeg har aldri følt meg helt trygg i samfunnet. Jeg har altfor ofte blitt fortalt at jeg ikke har en verdi som menneske og at jeg ikke har livets rett. Og dette bare basert på hvilket utseende jeg har.

Jeg har ofte blitt stoppet på gata av fremmede som må fortelle meg at jeg er et problem. Jeg kan aldri gå noe sted uten å få blikk, eller bli hvisket om, få sårende kommentarer slengt etter meg eller bli latterliggjort og ydmyket. Det finnes visst ingen aldersgrense for hvem som kan dømme – det er barn, ungdom og godt voksne mennesker som gjør det.

Alt dette på bakgrunn av et utseende og et ytre som skiller seg fra alle andre. Det har gjort at jeg på et punkt følte at jeg kanskje ikke fortjente min tildelte plass i livet, at det kanskje ikke var rom for meg her.

Det er synd at det skal være så lett å dømme etter et førsteinntrykk. Det skaper så store og unødvendige skiller mellom mennesker. Jeg føler aldri at jeg rekker å få vist hvem jeg er på innsida, med mine evner og kvaliteter. Det blir som en usynlig mur mellom meg og andre.

Selv ønsker jeg bare tilhørighet og aksept. Jeg verdsetter mangfold. Det er ingen merkelapper som kan gi en klar beskrivelse på hva et menneske er, eller som skal avgjøre hvilken verdi man har. For meg er alle mennesker en ressurs, og alle bør kunne finne sin plass.

Ansiktet er ofte senter for kommunikasjon. Når mennesker møtes, hilser og ser på hverandre, forventer man å se et ansikt slik det oftest er utformet. Det man ser, påvirker førsteinntrykket. Når man møter et menneske med et annerledes utseende, tar man et skritt tilbake fordi det ytre ikke ser ut som forventet.

Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig.

I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk, og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra forutinntatthet og fordommer.

Mesteparten av slik og annen sårende oppførsel skyldes nok ofte at andre er usikre på seg selv og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det ukjente. Eller minner det enkelte om hvor sårbare de selv er?

Vi liker å snakke om det fargerike fellesskapet og at det er plass til alle, men likevel lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til lurer jeg på hvor i fellesskapet jeg passer inn. Når alt kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.

Det viktigste er å møte mennesker med et åpent sinn. Vi må huske på alle de forskjellige lagene vi tross alt består av. Vi er bare mennesker, og vi er så mye mer enn det ytre.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer