Må du leve i interessante tider, sier en gammel kinesisk forbannelse. Forbannelsen synes å ha rammet norsk politikk med full tyngde. Den er mer interessant for tida enn politikere og velgere ønsker seg.
Det er krise på krise, hvor du enn snur deg.
Krisene i landets to største partier er åpenbart ikke helt like. Det ene partiet har gjort tidenes dårligste valg, mens det andre har gjort et av sine beste. Den ene partilederen har vært under massivt press i flere år etter en rekke dårlige valg, mens den andre er blitt kronet som landsmoder og vant et kommunevalg nesten på walkover.
Det var ingen tvil om hvem som hadde størst grunn til å juble valgnatta.
SE NÅ: Siste nytt om Sindre Finnes' aksjekjøp
Men to uker etter valget er begge partilederne i trøbbel. Alvorlig trøbbel. Begge to er under gransking. Erna Solberg er bedt om å redegjøre for Stortingets kontrollkomité om ektemannens aksjekjøp som kan ha gjort henne inhabil i hele hennes statsministerperiode. Økokrim kan starte etterforskning, og mediene kommer med nye avsløringer dag for dag. Jonas Gahr Støre er ikke i fare for ekstern gransking, men skal evalueres av eget parti etter elendige valg over flere år og har flere statsråder innkalt til kontrollkomiteen, blant annet hans egen nestleder.
Det er et salig rot.
Hvis jeg skulle satse penger akkurat nå, ville jeg likevel tippe at sjansene er større for at Jonas Gahr Støre fortsatt er statsminister og dermed statsministerkandidat i 2025 enn at Erna Solberg fortsatt er Høyres kandidat. Når Arbeiderpartiets landsstyremøte ikke kastet så mye som en liten cherry-tomat på lederen under mandagens landsstyremøte, virker det som partiet er like lammet som et rådyr i flomlyset fra en trailer.
Solberg derimot er midt i en uregjerlig strøm av avsløringer om ektemannens aksjehandel som synes å lede uvegerlig til etterforskning. Det vil ta tid, og det vil gjøre henne til en svært sårbar kandidat. Erna er tross alt ikke Trump, og Norge er ikke USA.
Begge partier har et like åpenbart problem. Det er ingen gryteklare kandidater til å ta over, bortsett fra Høyres Ine Marie Eriksen, som takket nei etter forrige stortingsvalg og dermed utsatte et tronskifte i partiet. Hvis Solberg må gå av som partileder fordi Økokrim åpner etterforskning, som hun har sagt hun vil, er det mulig Eriksen likevel vil føle seg kallet.
Begge partier har unge og dyktige nestledere, men å la en av dem overta midt i en krise og så kort tid før et valg, ville være et sjansespill. Her er det dessuten snakk om regimeskifte etter to partiledere som begge har sittet lenge. Det skjer ikke uten kamp, og kamp er det siste de trenger i Ap i hvert fall.
I tida etter valget har altså Høyre-bølgen blitt forvandlet til en drepende tsunami for Erna Solberg, i den grad at Ap-legenden Martin Kolberg i en kronikk i NRK før helgen måtte minne sitt eget parti på at det er fullstendig krise i det gamle partiet hans. Det brenner på dass, som det heter når det skal snakkes fra levra og en spade skal kalles en spade.
Noen ble selvfølgelig sure over at Kolberg ikke lot Høyre steke i eget fett helt i fred. Her hadde de blitt tynet og hundset hele sommeren og gjennom valgkampen over regjeringens habilitetsproblemer, og så måtte han av alle minne velgerne om at Ap er i en enda større og mer fundamental krise.
- Ingen tok ansvar
Det tror jeg var på sin plass etter å ha sett forbitrete Ap-folk hevde at valget ville sett helt annerledes ut om Solberg-saken hadde sprukket før valget. Jeg skjønner at lokalpolitikere er frustrerte over at deres egne statsråders inhabilitet, vennetjenester og avgang overskygget valgkampen, men verken politikken eller velgertekken blir bedre av at konkurrenten er like ille.
Jonas Gahr Støre tok nesten ordet krise i sin munn på landsstyremøtet mandag. Det var åpningen på en bred evaluering som også skulle se på hans og partikontorets innsats. Flere enn meg har skrevet om at Ap ikke en gang synes å være enige om hva som er problemet; er det lakseskatten, er det gutta i Groruddalen, er det samarbeidet med Sp, har de sviktet de fattige og middelklassen, har de sviktet de gamle og de unge, de i nord, på kysten og de i byene?
Tanken slår meg; hva om alle forklaringene er sanne? De evige postulatene om Ap skal gå mer til høyre eller til venstre - eller har gått mer til høyre eller venstre - er lettvinte og tradisjonelle angrep fra høyre- og venstresida som Ap alltid har levd med. Men det virker som Ap selv har mistet balansen på den stadig mer slakke sosialdemokratiske linen. De mange forklaringene viser at partiet har mistet fotfestet over hele linja. Der Ap i sin storhetstid lyktes i å nå fram til alle disse velgergruppen det skrikes om at de har mistet, på samme tid, har de ikke lenger en samlet fortelling om Norge. Den er fragmentert, situasjonsbestemt og vinglete. De har av uforklarlige grunner sluppet grepet de hadde om byene, hvor ikke bare de fleste velgerne bor, men hvor også utfordringene de har sviktet, er størst. Løsningen kommer neppe i november. Dette tar år å vinne tilbake.
Jeg sa jeg ville sette pengene mine på at Jonas Gahr Støre overlever fram til valget. Men åpenbart har Høyre nå bedre kort på hånda. Det er bare esset som er problemet. Av og til må esset ofres, mens knekten beholdes.
