DEBATT

Norsk velstand

Det er ikke dine penger

En del av inntekten vår har vi aldri fortjent.

FLAKS: - Knapt noen har hatt så mye flaks som en som ble født i Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB
FLAKS: - Knapt noen har hatt så mye flaks som en som ble født i Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Det er ikke dine penger

Det er lett å like rike mennesker som gir bort penger. De siste månedene har MacKenzie Scott blitt hyllet for å gi bort rundt femti milliarder kroner til veldedige formål. Scott er ekskona til verdens rikeste mann, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos. Etter skilsmissen forpliktet hun seg til å gi bort mye av formuen sin.

Det føles riktig å hjelpe de som har mindre enn en selv, og spesielt de som trenger det aller mest. Men er det en egentlig prisverdig handling, eller har vi en moralsk plikt til å gi en mye større andel av pengene vi disponerer?

Det meste kan kjøpes for penger. Penger gir trygghet og frihet. Men pengene er også ekstremt skjevt fordelt. Det gjelder innad i land, men i enda større grad mellom land. Nordmenn som tjener over 300 000 kroner, er blant de én prosent rikeste i verden. Tjener du over 800 000 kroner, er du i den rikeste promillen på jorda. I andre enden av skalaen står folk i suppekø. De har ikke råd til mat og helsehjelp. Spørsmålet er hvordan vi som har så mye, kan rettferdiggjøre å bruke pengene som vi vil, når andre ikke har nok til å overleve.

Et argument for at vi fortjener inntekten vår, er at folk flest jobber hardt for det de får i lønn. Vi har tatt utdanning, søkt på jobber og legger ned nesten førti timers innsats hver uke. Derfor kan vi si at vi fortjener fruktene av vårt arbeid.

Men det er ikke hardt arbeid som forklarer at noen er rike og noen er fattige. En fruktselger i slummen i Rio må traske milevis hver dag for å tjene en brøkdel av minstelønna i Norge. Det er lett å glemme at folk ikke er fattige fordi de er late, men fordi de er født i fattige land. For oss rike er det motsatt. Folk med god inntekt snakker ofte om hvor hardt de har jobbet for å fortjene hver krone, men sannheten er at vi som lever i den velstående delen av verden, først og fremst har hatt flaks.

Knapt noen har hatt så mye flaks som en som ble født i Norge. Vi høster fruktene av tidligere generasjoners arbeid og oppfinnsomhet som har gjort vårt land spesielt ressursrikt og velfungerende. Den norske oljenæringen har vokst takket være norske arbeidere og politikere, men også på grunn av omstendigheter utenfor landets grenser. Hva ville en oljeplattform vært, uten den industrielle revolusjonen i England og oppfinnelsene som fulgte i kjølvannet? Hvordan skulle oljeletingen foregått uten bruken av GPS-teknologi, som igjen er et resultat av Albert Einsteins relativitetsteori?

Det er ikke bare oppfinnelser og teknologiske nyvinninger som skaper velstanden. Smarte måter å organisere samhandling på, som rettsvesen, demokrati, bedrifter og markeder, utgjør grunnen vi står på, og blir fellesgods vi kan trekke på for å komme opp med nye produkter og tjenester. Hva ville en fagforening vært, uten ideene om frihet, likhet og brorskap? Våre politiske institusjoner er formet ved hjelp av ideer fra de gamle grekerne og opplysningsfilosofer, og gjennom prøving og feiling fra tidligere generasjoner. Som innbyggere i Norge er vi med på å videreutvikle disse institusjonene, slik også folk i andre land spiller en rolle i å gjøre det beste ut av institusjonene de lever innenfor. Men hvorfor skulle hvor vi er født få diktere hvem som har krav på velstanden?

Ingen enkelt befolkning eller gruppe har enerett på framgangen som folk over hele verden har bygget opp gjennom generasjoner. I kraft av å være menneske har vi alle rett på å nyte en del av de globale framskrittene innen kunnskap, teknologi og institusjoner. Men slik er det ikke i dag. Det er bare i brettspillet Monopol at alle starter likt. I mange land sliter folk med å bygge opp ferdigheter eller å ta i bruk ny teknologi for å leve gode liv.

Disse menneskene, som knapt har tilgang til helsehjelp eller rent vann, har rettmessig krav på en del av velstanden som de rike disponerer. Det gjelder pengene til MacKenzie Scott og Jeff Bezos, men også pengene dine og mine. Men kanskje bærer det galt av sted med et samfunn hvor folk ikke har moralsk krav på alle fruktene av deres arbeid, hvor de rike er forpliktet til å dele med verdens fattige. Når vi beholder lønna og fruktene av investeringene våre, blir vi ansvarliggjort. Om vi ikke får beholde overskuddet, ville kanskje slike investeringer vært meningsløse.

Men denne grunnen holder ikke. Alle som betaler skatt godtar allerede at en del av lønna eller fortjenesten på investeringene våre ikke tilhører oss selv, men fellesskapet. Myndighetene krever inn skatt på aksjeutbytte og lønnsinntekt for å sørge for at alle i Norge får helsehjelp og økonomisk støtte hvis de sliter. Selv om vi jobber hardt og investerer klokt har vi ikke krav på hele pengesummen. Nesten halvparten av inntekten vår går allerede til å betale for kollektive goder, sosiale forsikringsordninger og støtte til folk vi aldri har møtt og aldri vil møte.

Det er heller ikke troverdig at den moralske forpliktelsen til å gi bort en større andel av inntekten vår vil gjøre det meningsløst å jobbe hardt og ta kloke valg. For det første vil hensynet til egne interesser fortsatt motivere oss. For det andre er vi ikke utelukkende egoister. Å kunne bidra med en betydelig sum til noen som har mindre enn oss, kan i seg selv motivere til å stå på og jobbe hardt. Det er unaturlig å tenke at noen andre enn oss selv har krav på sedlene i lommeboka vår, eller pengene på bankkontoen. Men fordi mye av rikdommen kan tilskrives en blanding av flaks og andre menneskers innsats og ideer, har vi ikke fortjent alt vi tjener. Det gjelder åpenbart milliardærer, men også vi nordmenn flest, som har blitt blant de rikeste i verden bare i kraft av å bli født.

Det finnes ikke noe fasitsvar på akkurat hvor mye vi bør gi, men vi støtter forslaget fra den internasjonale organisasjonen “Giving What We Can” om at vi bør gi ti prosent av bruttoinntekten. For de fleste av oss er ikke dette noe stort offer. Vi har i noen år gitt bort en tiendedel av årslønna vår, 50 000 kroner, til effektive bistandstiltak, som Against Malaria Foundation, som beskytter mot malaria ved å dele ut myggnett i land sør for Sahara. Det er ikke snakk om veldedighet. Anse det heller som nedbetaling på et lån som vi for lenge har valgt å ikke tilbakebetale.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer