Gjennom flere saker har Dagbladet belyst hvordan rådgivende overlege i NAV, Gudleik Leir, både i foredrag for arbeidsgivere og kurs for NAV-ansatte kommuniserer en skeptisk innstilling til sykmeldte og leger.

Uttalelser som «grip pasienten før legen gjør det» eller at sykemeldinger er oppskrytt fordi det bare er en leges mening bør gi et inntrykk av budskapet som formidles.

Dersom dette hadde vært uttalelser tatt ut av sammenheng, slik NAV har hevder, ville ikke dette vært en sak. Men denne holdningen som syke og uføre møtes med, er dessverre noe både ansatte og brukere av NAV sier de kjenner seg igjen i. I gruppa til AAP-aksjonen florerer det med historier om syke mennesker som presses til en kamp i et vanskelig og tungrodd system.

Et anonymt gruppemedlem forteller om å bli presset til å forlate små barn i flere uker for å gjennomgå behandlingsopphold som ikke har effekt. En annen skriver at NAV anslo han for å være frisk fordi han en gang i uka samlet overskudd til å spille gitar frivillig på et eldresenter. Så hvordan kom vi egentlig hit?

Gjennom flere tiår har den såkalte arbeidslinja vært sentral i norsk politikk. Tanken om at sosiale ytelser ikke må bli for gode, for da blir det mer attraktivt å være en passiv mottaker av stønad enn å jobbe, finner vi igjen både i attføringsmeldingen fra 1991 og velferdsmelding fra 1994. Arbeidslinja handler ikke bare om hvilket nivå vi har på sosiale ytelser, men også om hvordan vi ser på, og snakker om, de som trenger nevnte ytelser.