DEBATT

Spekulative krimbøker

«Det er ikke plass til oss»

Flere norske debattanter ser ut til å konkludere med at vold alltid er kompensasjon for skrantende kvalitet.

SVARER: Flere norske debattanter ser ut til å konkludere med at vold alltid er kompensasjon for skrantende kvalitet. Men sannheten er at vi reflekterer og skildrer brennende aktuelle sosiale problemer på en naken og ærlig måte, skriver Pascal Engman, en av forfatterne som ble kritisert for bestialske skildringer av Dagblad-anmelder Cathrine Krøger. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad
SVARER: Flere norske debattanter ser ut til å konkludere med at vold alltid er kompensasjon for skrantende kvalitet. Men sannheten er at vi reflekterer og skildrer brennende aktuelle sosiale problemer på en naken og ærlig måte, skriver Pascal Engman, en av forfatterne som ble kritisert for bestialske skildringer av Dagblad-anmelder Cathrine Krøger. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Pascal Engman
Pascal Engman Vis mer

Da jeg leste Cathrine Krøgers kommentar «Hva faen, Sverige?» i Dagbladet sist lørdag, lurte jeg på om det virkelig er bestialske angrep på svenskene nordmenn vil ha.

Hun skriver at Sverige lanserer spekulativt voldelige krimbøker på samlebånd, gjennom forfattere som Camilla Läckberg, Kepler og meg selv, og at dette litterære uttrykket nesten er helt meningsløst.

Krøger ser ikke ut til å være alene. I en påfølgende kommentar i Rivertonklubben, som samler norske krimforfattere, fra presidenten Trude Teige, hevder også hun at det hele har gått for langt.

Skal man ta Krøger på ordet, ser det ut til at det ikke er plass til oss i det hele tatt. Hun går så langt som å si at Keplers siste bok ikke burde vært utgitt. Heldigvis ser leserne, som i større grad avgjør hvilke bøker som utgis, ut til å være av en annen oppfatning.

Flere norske debattanter ser dermed ut til å konkludere med at vold alltid er kompensasjon for skrantende kvalitet. Men sannheten er at vi reflekterer og skildrer brennende aktuelle sosiale problemer på en naken og ærlig måte.

I mitt tilfelle, i min nyeste bok «Rottekongen», har jeg valgt å kaste lys over incel-bevegelsen, menn som møtes på ulike fora på nettet, og forenes i et sterkt kvinnehat. Siden 2000 har minst 156 kvinner blitt drept av sin partner eller ekspartner i Norge. I Sverige er dette tallet enda høyere. I 2018 alene ble 29 mennesker drep i incel-relaterte attentat verden over. Sikkerhetseksperter advarer om at bevegelsen vokser raskt her i Skandinavia.

Mange incels tar orde for statlige voldtektsleirer, fordi menn har rett til sex. Andre snakker om å søke IS om muligheten til å få sexslaver. Noen innrømmer voldtekt. Andre, som har lederstillinger, innrømmer å prøve å bryte ned kvinner på arbeidsplassen. Incels roser masseskyting, og forteller ofte om voldelige fantasier: de drømmer om å voldta, slå og torturere kvinner.

Hvordan kan man fortelle om dette, uten å samtidig beskrive volden og hatet?

Ønsket om å undersøke voldelige ytterpunkter og ekstreme fenomener, virker for Krøger merkelig og uforståelig. For meg, og mange andre, er det en helt naturlig drivkraft, som finnes i de fleste mennesker. Det er også en pådriver som får flere til å lese bøker, noe som kan sees på som positivt.

Det virkelig interessante skjuler seg under overflaten av disse voldsomme symptomene på underliggende samfunnsproblemer. En rapport fra 2015 viser at 17 prosent av alle svenske menn ikke har en eneste nær venn. Da ser du etter likesinnede på Internett. Tre fjerdedeler av alle selvmord i Sverige, er begått av menn. I boka mi har jeg prøvd å beskrive hvordan dette henger sammen.

Krøger og Teige er åpenbart av en annen oppfatning. Men forhåpentligvis kan samtidskulturen være stor nok for våre ulike meninger. En gammel oppfatning, som har vært sterk blant oss svensker og nordmenn, er at bare ett paradigme, én meningslinje, kan passe samtidig i våre kollektivistiske majoritetssamfunn. I dag trenger vi faktisk ikke å bli enige i fellesskap om hvilken kultur som har rett til å eksistere, som da bare fantes én TV-kanal og få måter å publisere bøker på.

Til norske forfattere, og andre kulturarbeidere, vil jeg si det motsatte av det de som ønsker å begrense uttrykksfullheten av historier mener: Dere er på deres beste når dere tør å ta svingene, tester grenser og ikke følger instruksene.

Oljerushet de siste femti åra har trolig, på en måte, hemmet norsk kultur, pakket den inn, gjort den mer polstret. I hvert fall til nylig. De siste åra har man kunne ane en gjenfødsel av norsk kultur. Den brutale TV-serien «Exit» skildrer på en mesterlig måte ulempene i et land som «finansialiseres», hvor penger settes i sentrum samtidig som de blir overflødige. Listen over god, ny, norsk litteratur, film, TV og musikk, er lang.

Nå som livet etter oljen venter rett rundt hjørnet, ser norsk kultur ut til å være mer levende enn på lenge. Akkurat som Knut Hamsun før forrige århundre skildret tidas sosiale problemer på den mest levende måten av alle, har nordmenn i økende grad blitt i stand til å møte moderne problemstillinger med innovative tilnærminger. Fra en levende hipp-hop-scene, som reiser seg og viser fremmedgjøringen, som heller ikke det norske samfunnet er uten, til alle forfattere, film- og TV-skapere som går nye veier uten å be om tillatelse. Dette takket være at flere norske kulturpersonligheter ser virkeligheten i hvitøyet, ikke vender seg bort fra den.

Det er vi mange som er takknemlige for.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer